I 2007 innførte Norge krav om at alle kraftleverandører skal informere kundene om opphavet til kraften de leverer. Kunden skal få en varedeklarasjon som forteller om sammensetningen av kildene bak strømleveransene.

Mange spør seg kanskje hva behovet for dette er når vi i Norge produserer så mye strøm fra vannkraft. Svaret er at Norge eksporterer opphavsgarantier på grønn strøm til utlandet.

Tilbake importeres dermed strøm som er produsert av mange ulike kilder med tilhørende CO2-utslipp. Man sender riktignok ikke strømmen fysisk til og fra utlandet, handelen gjøres i form av verdipapirer.

Men konsekvensen er uansett at den sammensetningen av strøm vi forbruker i Norge, betraktes som en blanding av norsk og utenlandsk produksjon.

Grønn profil

Årsaken til at alt dette gjøres, er at norsk grønn strøm er ettertraktet i Europa hos kunder som ønsker en grønn profil. Norske leverandører kan dermed selge dette ut av landet til en høyere verdi enn det de får her.

Grønn strøm kan imidlertid også være ettertraktet blant kunder i Norge, og strømleverandører ønsker å selge grønn strøm også til norske kunder. Dette må i så fall skje ved at leverandøren gir en opphavsgaranti til kunden som garanterer at de bare betaler for strøm fra fornybare energikilder.

Dette sikrer at det er blitt produsert like mye fornybar kraft som den mengden kunden bruker.

Grønn mot betaling?

Et spørsmål strømselskapene lurer på, er i hvilken grad norske kunder er interessert i å betale for grønn strøm, og hvordan de eventuelt best kan selge dette produktet. Dette spørsmålet undersøkes nå av forskere fra CICERO Senter for klimaforskning og Senter for Utvikling og miljø sammen med kraftleverandøren Barents Energi i Kirkenes.

Barents Energi tilbyr i dag et sertifikat som garanterer at strømmen er 100 prosent fornybar. Dette sertifikatet, som er frivillig å kjøpe, koster kundene 25 kroner per måned uavhengig av hvor mye strøm de bruker.

For å teste ut i hvilken grad informasjon om garantien får folk til å velge å kjøpe sertifikatet – og hva slags utforming og design som kan tenkes å ha effekt, har vi gjennomført et eksperiment blant 5000 av kundene til Barents Energi i Øst-Finnmark.

Liten respons

Utvalget ble inndelt i fem grupper à 1000 som hver fikk tilsendt informasjon i ulik form. Vi gjorde på forhånd dybdeintervjuer med husholdninger og testet ut ulike typer informasjon blant deltakere i fokusgrupper i Kirkenes.

Resultatet var slående beskjedent: Kun 13 husholdninger responderte på informasjonen og valgte å kjøpe sertifikatet.

Mulige forklaringer på den manglende interessen kan være at nordmenn oppfatter strømmen som fornybar i utgangspunktet, at systemet der garantiene blir utstedt er for komplisert og uoversiktlig – eller at folk har manglende tillit til både produktet eller garantien og til de som tilbyr dette.