Kan Europa bli en stormakt?
I mange år har europeiske ledere diskutert behovet for strategisk autonomi eller suverenitet. Disse diskusjonene fortsetter, og med økende intensitet, men prosjektet støter an mot de samme barrierene som før.
Smått pretensiøse slagord og akronymer er ingenlunde mangelvare blant europeiske ledere. Europeisk strategisk autonomi (ESA) er ett prominent eksempel. Begrepet beskriver en ambisjon om at Europa bør og skal oppnå «geopolitisk suverenitet», det vil si reell, selvstendig evne til å forme internasjonal politikk og sikkerhet uavhengig av alliansetilknytninger og partnerskap (les: USA). Siktemålet er altså at et samlet Europa skal bli noe nær en tradisjonell stormakt på den internasjonale scenen.
Strategisk autonomi før og nå
Disse vyene er ikke nye. ESA-ambisjonenes opprinnelse knyttes til året 1998 og fransk-britisk enighet om at EU var nødt til å utvikle en selvstendig militær kapasitet. De uttalte ambisjonene ledet til lite eller ingenting. Men femten år senere ble tankene om europeisk strategisk autonomi relansert, og i EUs globale strategi for 2016 fikk ESA en fremtredende rolle.
USA ønsker et militært sterkere Europa, men også et Europa som fremdeles skal være militært avhengig av USA.
Ideene hanglet deretter videre, inntil to betydelige strategiske sjokk – Russlands invasjon av Ukraina og Donald Trumps politiske tilbakekomst – bidro til å styrke følelsen innad i Europa at det nå haster.
I de siste par årene har derfor stadig tyngre aktører i Europas politiske liv, fra EU-topper som Ursula von der Leyen og Charles Michel, til statsledere som Emmanuel Macron, fremhevet strategisk autonomi som det fremste målet for denne generasjonens Europa.
En realpolitisk verden
Er dette epoken for Europas geopolitiske oppvåkning? I det minste øker anerkjennelsen av at EU er en aktør i en realpolitisk fungerende verden. Hard makt, ikke minst militærmakt, er et påkrevet verktøy også for et idealistisk Europa tradisjonelt fokusert på «myk» makt, fire friheter og markedslogikk.
Eller, mer bestemt: Hard makt og realpolitisk tankegang er påkrevet dersom dette Europa skal unngå å bli irrelevant i internasjonal politikk og, i det hele tatt, dersom dette Europa skal overleve politisk.
De sistnevnte ordene tilhører EUs «utenriksminister» Josep Borrell, som allerede i 2020 betonet den absolutte nødvendigheten av europeisk strategisk autonomi i en verden preget av maktendringer, «transaksjonspolitikk» og et stadig mer diffust skille mellom hard og myk makt.
Strategisk autonomi og geopolitisk impotens
Så langt er derimot visjonene klarere enn de faktiske handlingene. Likevel: Europeisk lederskap har vært synlig i forholdet til Ukraina og Russland. Samtidig har EU iverksatt flere militære og militærindustrielle samarbeidsprosjekter, som til sammen utgjør en eiendommelig akronym- og forkortelsesjungel (PESCO, EI2, EDF, EDIS, EDIP, AEW&C, RDC, SATOC, etc.!)
Men veien til målet kommer utvilsomt til å bli lang og kronglete. Bevisbyrden hviler på Europa selv. Strategisk tenkning (i betydningen planmessig bruk av makt for å oppnå klart spesifiserte geopolitiske mål) har vært fraværende på kontinentet i tiår; den rollen har vært outsourcet til USA.
Historien etter den kalde krigens slutt har da også vært rik på eksempler på et geopolitisk impotent Europa. Jugoslaviakrigene på 1990-tallet var ment å skulle være «Europas time», men endte i et blodbad som først tok slutt da USA intervenerte.
Beslutningen om å intervenere i borgerkrigen i Libya i 2011 var et lignende forsøk, men utfallet ble ubehagelig likt. Den grusomme krigen i Syria rullet og gikk uten noen europeisk vilje, enn si evne, til å forme begivenhetene. Israels bombardement i Gaza fortsetter i skrivende stund ufortrødent, og Europa har ingen innflytelse over massakrens gang.
Et toprosentmål til besvær
Ambisjonene om europeisk strategisk autonomi støter an mot tre betydelige barrierer. Den første er mangelen på militære kapabiliteter. NATOs etter hvert velkjente toprosentmål, fastsatt på et toppmøte i 2014, spesifiserte at alle medlemsstater skulle arbeide planmessig for å øke militærbudsjettene til minst to prosent av brutto nasjonalprodukt.
Ved slutten av den kalde krigen lå alle europeiske NATO-land (med to småstatsunntak) over denne terskelverdien; i 2016 var tallet tre. Russlands invasjon av Ukraina bidro til å akselerere prosessen, ikke minst fordi trusseloppfatningen i de fleste europeiske hovedsteder endret seg. I 2023 nådde 11 NATO-land målet, og enda flere er ventet å følge på i inneværende år.
Dette er likevel et minimumsmål, og det er av negativ betydning at listen domineres av mindre europeiske stater. De samlede europeiske militære kapabilitetene er relativt beskjedne. Like problematisk er det at de er nokså ukoordinerte. Europas forsvarsevne er i dag fremdeles helt avhengig av amerikanske styrker, materiell og lederskap.
De som elsker USA
Det sistnevnte faktum utgjør den andre betydelige barrieren mot europeisk «strategisk suverenitet». USA har utgjort selve hjørnestenen i europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk helt siden opprettelsen av NATO for 75 år siden. Redselen for å bli «forlatt» av amerikanerne har vært en rød tråd gjennom hele denne perioden.
Spesielt i disse dager kan man skimte en bredt favnende (om enn ofte uuttalt) enighet om at USAs sikkerhetsgarantier ikke nødvendigvis er permanente. Dette utgjør da også i seg selv en fundamental bevveggrunn til ESA-diskusjonene.
Frykten består i å bli forlatt av USA i en tilstand der Europa fremdeles er langt unna reell strategisk og militær selvstendighet.
Kinas vekst anses av beslutningstagere i Washington som den største utfordringen i tiden fremover. Og lite tyder på at en tilbaketrekning fra et evig turbulent Midtøsten er nært forestående. Europa kan således forventes å synke på Washingtons prioriteringsliste, til tross for krigen i Ukraina. Med sin globale tilstedeværelse står USA overfor et klassisk to- eller trefrontsdilemma. Men tre reelle krigsfronter er minst én for mye, selv for en supermakt.
Til nå har man i Washington vært ambivalent hva gjelder ESA. På den ene siden har USA konsekvent ivret for at Europa skal ta større ansvar for egen sikkerhet. På den annen side har USA i snart en generasjon vært like konsekvent når det gjelder kravet om at Europas kapabiliteter ikke skal duplisere NATOs, som i bunn og grunn vil si USAs.
Med andre ord: USA ønsker et militært sterkere Europa, men også et Europa som fremdeles skal være militært avhengig av USA. Det sistnevnte er en forståelig ambisjon gitt at denne avhengigheten har ført til at europeiske stater generelt støtter Washington i viktige geopolitiske spørsmål.
Manglende enighet i Europa
Kunsten består altså i å nå målet om europeisk strategisk autonomi uten å skade det transatlantiske partnerskapet. Denne balansegangen blir desto vanskeligere ettersom den støter an mot en tredje, ganske klassisk europeisk barriere: den manglende enigheten om forsvars- og sikkerhetsutfordringer.
Noen land, med Frankrike som det klareste eksemplet, har et ekspansivt syn på hva ESA bør være. Andre, og da i særdeleshet stater som grenser til Russland, er primært opptatt av å gjøre sitt for å styrke de amerikanske bindingene til Europa og dets sikkerhet.
Den sistnevnte gruppen, ikke minst de baltiske landene og Polen, er tilbøyelig til å se på selve konseptet europeisk strategisk autonomi som en eksistensiell trussel, i alle fall dersom aktivitetene i for stor grad kanaliseres utenfor det eksisterende NATO-rammeverket. Frykten består i å bli forlatt av USA i en tilstand der Europa fremdeles er langt unna reell strategisk og militær selvstendighet.
Visjonene om europeisk strategisk autonomi utgjør således en utfordring på størrelse med dem tidligere visjonære ledere stod overfor da planene for et evig fredfullt Europa ble lagt kort tid etter andre verdenskrig.
Det opprinnelige prosjektet om et europeisk fellesskap lyktes man med – og ovenikjøpet over all forventning. Kanskje er det nettopp denne erfaringen, at det som begynner som små steg til slutt kan utgjøre et kvantesprang, som gjør at europeisk geopolitisk suverenitet – Europa som tradisjonell stormakt – virkelig blir en realitet til slutt.
