6. april skrev Ingunn Økland (Aftenposten) en interessant og nyansert kommentar om bøkene Hijabhistorier og Muslimsk råtekst.

Økland kritiserer bøkene for sitt “hverdagsfokus”, og sier at “bruken av religiøse hodeplagg er ikke bare et praktisk, privat og hverdagslig anliggende”. Dette innskrenker ifølge Økland “rommet for kritisk og prinsipiell debatt”. Den egentlige religionen, er visstnok et annet sted.

Tvert om! Et hverdagsfokus på religion er et strålende innspill i en kritisk og prinsipiell debatt. Øklands tekst kan tolkes som om religiøse folks hverdagslige gjøren og laden ikke er mer enn en tynn, ofte falsk, overflate.

Når hun beskriver nåtidens hijabkritiske stemmer, er det med en annen språkbruk. Ifølge dem er hijabens mening et annet sted enn hos de som bruker hijab. Den er dypere. En struktur, kanskje. Prinsipiell. Ofte med “iboende” eller “innebygde” egenskaper.

Viktigst hva folk sier og gjør

Her er religionskritikerne og konservative religiøse ledere helt på linje. Begge insisterer på at religion er dypt og uforanderlig, og religiøse har å være lydige ovenfor tradisjoner og åpenbaringer.

Jeg er sosiolog, ikke en religiøs insider. For meg er det folk faktisk sier og gjør virkeligere enn religiøse tradisjoner eller åpenbaringer. Tradisjoner og normative tolkninger av åpenbaringer finnes ikke uten at levende mennesker lever etter dem.

Religionens overleverte normer har makt. Men denne makten er avhengig av at faktiske individer straffer de som bryter normene, og belønner de som lever etter dem. Dette er også et “praktisk, privat og hverdagslig” anliggende, men det er i høyeste grad et rom for kritisk og prinsipiell debatt. Det er snakk om nåtidens kamp om hijabens betydning, ikke tradisjonens og åpenbaringens “egentlige” betydning.

For hverdagslig uten kjønnsperspektiv

Økland kommer med to kritikker samtidig. Den ene er at forfatterne ikke drøfter og begrunner sitt eget kjønnsperspektiv nøye nok. Det er et relevant og interessant innspill.

Øklands andre kritikk er at boken er for hverdagslig. Det kan virke som om hun syns at bokens hverdagslighet er medvirkende til at kjønnsrollebegrunnelsen ikke er grundig nok.

Det siste tror jeg er en feilslutning. Den virkelig gode redegjørelsen av en muslimsk kvinnelig forfatters kjønnsperspektiv vil være forankret i praktiske, private og hverdagslige anliggender. Det finnes mange prinsipielle og kritiske bøker om kjønnsroller i Islam. Jeg syns det er mye bedre med en bok som forteller oss praktiske fortellinger om hvem som håndhever hvilke “hijabnormer” når, og på hvilken måte.

Lite rom for endring

Tvangen som noen hijabbrukere opplever, ligger ikke innbakt i tøystykket, men i oppførselen til andre folk rundt dem. Den tyngden og tvangen som eksisterer i noen religiøse miljøer er hverdagslig og nåtidig. Det samme er friheten og livsutfoldelsen.

Hvis nye hverdagslige måter å være religiøs på er tynne og trivielle, mens tradisjoner og åpenbaringer er ekte og egentlige, så er rommet for endring nedenfra lite.

Dagens norske religionsdebatt lider av at både konservative religionsforsvarere og radikale religionskritikere ser religion som noe dypt og uforanderlig. De tar begge feil.