Det er grunn til å mistenke at en diett med lite karbohydrater kan ha god effekt på mennesker med diabetes 2. I denne kommentaren spør journalist Ingrid Spilde hvorfor forskerne gir blaffen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
Man skulle jo tro interessen var stor.
Antallet diabetesrammede i den vestlige verden eksploderer, og i kjølvannet følger en bølge av øyesykdom, tanntrøbbel, amputasjoner og hjerte- og karproblemer.
Ingen kan si annet enn at vi kan trenge alt vi kan få av behandlingsmetoder.
Og så finnes det altså denne ideen om at det er mulig å fjerne diabetesrelaterte helseproblemer, bare ved å kutte en del av karbohydratene i kosten.
Det er flere grunner til å være forsiktig håpefull:
I teorien burde det virke.
Forskningen er sparsom, men noen studier peker mot at en slik diett kan ha god effekt.
Noen behandlere melder at de får svært positive resultater i klinikken.
Likevel virker noen av de etablerte ernæringsforskerne svært lite interesserte når jeg forhører meg. Over uker med research får jeg i stedet inntrykk av at bare ordet karbohydrat er nok til å utløse oppgitte sukk hos noen.
Hvorfor er det slik?
Stort eksperiment
Det er lite evidens for å kutte karbohydrater, ideen er dårlig vitenskapelig fundert, sier flere.
Eventuelle gode resultater skyldes sikkert at deltagerne i studiene også har gått ned i vekt. Og sist, men ikke minst:
Det er ikke gjort nok langsiktige studier. Vi vet ikke hva en slik endring i kostholdet kan føre til på lang sikt. Karbohydratfattig kost for diabetikere er altså ingen løsning, bare et stort eksperiment med folks helse. Punktum.
Jeg synes dette er en forbausende avvisende holdning til noe som kanskje kan hjelpe mange mennesker. Er det ikke i det minste interessant å undersøke?
(Foto: forskning.no)
Ja, visst kan det hende at resultatene i hovedsak skyldes vektnedgang, selv om noen undersøkelser også antyder noe annet. Og selvfølgelig er det utfordringer knyttet til en endring av kostholdet.
Men til tross for gjentatte spørsmål, er det vanskelig å få noen tilfredsstillende begrunnelse for å forkaste ideen om et moderat lav-karbo-alternativ for mennesker med diabetes 2.
Dermed blir jeg sittende å lure: Kan det også være andre faktorer som påvirker holdningene til noen ernæringsforskere?
Har ekspertene lav-karbo-fobi?
Annonse
Kanskje er det et eller annet teknisk jeg absolutt ikke har skjønt.
Men det er også mulig at dette handler om noen forskeres litt forkjærte forhold til alt som lukter av lav-karbo.
Det kan man jo ha en viss forståelse for. De fleste som ikke selv er frelst kan nok irritere seg over hallelujaropene fra ekstrem-lav-karbo-fans som mener at ribbe med rømme kan kurere alt fra fedme til kjærlighetssorg.
På den annen side kan kanskje offentlig lav-karbo-fobi føre til at ekspertene pælmer ungen ut med badevannet.
I 2005 skrev forskerne Surender K. Arora og Samy I. McFarlane at motstanden mot karbohydratredusert kost for diabetespasienter antagelig bunnet mer i negative assosiasjoner til den famøse Atkins-dietten enn i vitenskapelige fakta.
Uheldig lissepasning
Mon det. Da jeg forhørte meg om kontroversen hos en av de norske utfordrerne, spekulerte vedkommende litt tankefullt på om de to partene snakker om litt forskjellige ting. At de ikke er tydelige nok i kommunikasjonen.
De etablerte ernæringsforskerne er redde for at folk skal sette i gang med ekstreme lav-karbo-regimer. Men det er ikke det denne kritikeren argumenterer for. Det er ikke snakk om å leve på smør og bacon.
Litt på samme måte som den anbefalte karbohydratrike kosten ikke handler om å fylle magen med boller og brus.
Bakgrunnen for den sterke skepsisen er nok et ønske om å beskytte folk mot et uvettig lav-karbo-kosthold. Men det er mulig at avvisningen i stedet gir et inntrykk av at ekspertene ikke er helt ærlige.
Kanskje ender man da i stedet med å spille ballen rett i lissene på ukritiske aktører som nettopp anbefaler ekstremdiettene.
