Å være aviskommentator kan ikke være en enkel jobb. Leserne forventer tungtveiende meninger, basert på solid kunnskap om emnet som omtales. Derfor må en aviskommentator hele tiden være svært godt oppdatert på en rekke områder. Å følge internasjonal presse, bokutgivelser og fagtidsskrifter er en selvfølge, og kommentatorens evne til å skille vesentlig fra uvesentlig, samt de analytiske refleksjonene rundt denne prosessen, bestemmer om en kommentar er vellykket og interessant for leseren, eller om den ikke er det.

I en nær ideell verden, som i enkelte verdensledende tysk- og engelskspråklige publikasjoner, lever man opp til dette idealet. I et lite land derimot, må vi ta til takke med det vi får. Den journalistiske virkeligheten er skitten og kaotisk. Kommentatorer skriver noen ganger om fagområder de ikke har forutsetninger for å forstå, og resultatet blir deretter.

Et eksempel på hvor galt det noen ganger kan gå, er dagens søndagskommentar i Aftenposten. Katrine Aspaas skriver optimistisk at “det våres i vitenskapen”. Dessverre trekker hun inn en diskreditert vitenskapskritiker og panteist, Rupert Sheldrake, som et eksempel på nytenkning i vitenskapen. Sheldrake tas ikke på alvor i annet enn alternativkretser, og når Aspaas sauser ham sammen med et forvirret vitenskapssyn og løse refleksjoner rundt nye samarbeidsmåter blant forskere, er artikkelen ødelagt. (En videre analyse av Sheldrake er bortkastet tid, spesielt interesserte kan google. Han diskuterer bl.a. om solen har bevissthet og befinner seg i samme pseudovitenskapelige sjikt som f.eks. McKenna, Capra, og Koestler.)

Noen ganger går det altså galt. Det er en ærlig sak. Om tilliten mellom leserne og kommentatorene skal opprettholdes, forventes en viss standard gjennom lengre tid, og da trenger ikke en enkelt kommentar være ødeleggende. Men dersom det er en trend som er gjennomgående, velger nok de mest kyniske leserne noe annet istedenfor, hvilket stadig oftere vil bety internasjonal presse.