Folkevalgte forsamlinger skal speile befolkningen i stort. Sosial bakgrunn og geografisk fordeling har lenge blitt tillagt stor vekt ved utvelging av kandidater til politiske verv, og likeverdig deltakelse på bakgrunn av kjønn har fått relativt mye oppmerksomhet i det norske samfunnet.

De senere år er også representasjon fra etniske minoritetsgrupper blitt gjenstand for forskning, og politisk deltakelse og representasjon i forhold til alder (unge, middelaldrende og eldre) er debattert internasjonalt og nasjonalt.

Ut fra en slik bakgrunn er det påfallende hvor liten oppmerksomhet som har vært rettet mot i hvilken grad personer med funksjonsnedsettelser utøver politisk medborgerskap og hvordan forholdene er lagt til rette for politisk deltakelse blant funksjonshemmede.

Til tross for at full deltakelse og likestilling lenge har vært overordnete mål i politikken for funksjonshemmede, er begreper som statsborgerskap og politiske rettigheter så å si fraværende dokumenter som har trukket opp de prinsipielle linjene og lagt føringer for politikken.

Også innen forskningen er politisk deltakelse blant funksjonshemmede et område som har vært omfattet med liten interesse både her i landet og internasjonalt.

Underrepresentert

Statistisk Sentralbyrå har beregnet at andelen funksjonshemmede i Norge er 17 prosent. Tallet framkommer av analyser der innbyggere mellom 15 og 66 år selv angir om de har en funksjonsnedsettelse.

I vår ferske undersøkelse blant kommunestyrerepresentanter og formannskapssekretærer i 4 fylker oppga 10 prosent av kommunestyrerepresentantene at de definerte seg som funksjonshemmet.

Det er med andre ord en betydelig underrepresentasjon blant de folkevalgte som definerer seg som funksjonshemmet i forhold til befolkningen generelt.

Undersøkelsen gir ikke fullstendige årsaksforklaringer til underrepresentasjonen. Den viser likevel tydelig at tilretteleggingen for funksjonshemmede som ønsker å delta aktivt i kommunalpolitisk arbeid er mangelfull.

Ikke tilrettelagt - uten hensyn

Bare 30 til 50 prosent av de funksjonshemmede representantene mente at det fysiske miljøet i kommunene på ulike områder tok hensyn til personene med funksjonsnedsettelser (parkering, heiser, ramper, tilgjengelighet til møtelokaler og toaletter, døråpnere).

Enda færre, mellom 10 og 40 prosent, mente organiseringen av møter var tilrettelagt (tilgjengelighet til møterom, tilstrekkelig antall pauser og lengde på pauser, tilgjengelighet til talerstol, assistanse i forbindelse med møter, lengde på møter, lyd/akustikk i møtesal, inneklima, tegnspråk og tolkning).

Det eneste positive unntak gjaldt belysning i møtesal der 60 prosent mente forholdene i stor grad var tilrettelagt. Det er interessant å merke seg at formannskapssekretærene gjennomgående ga langt mer positive vurderinger av den fysiske tilretteleggingen enn de funksjonshemmede representantene, og de var også mer positive når de vurderte kommunenes organisering av møtene.

Det er videre grunn til å merke seg at omtrent halvparten av både kommunestyrerepresentantene (funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede) og formannskapssekretærene var uten kunnskap om det foregikk aktivitet for å bedre tilgjengeligheten og mulighetene for politiske deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.

Vedtak etter behov

I liten grad synes kommunene å ha fokus på dette området. En slik konklusjon understøttes ved at hver tredje formannskapssekretær og hver femte kommunestyrerepresentant mente kommunene vedtok slike ordninger etter behov. En tar problemet når eller om det kommer.

Det er med andre ord i liten grad fokus på en tilrettelegging som er tilpasset representanter med ulike behov. Problematikken rundt tilgjengelighet og tilrettelegging individualiseres, og universell utforming synes ennå i liten grad å stå på den kommunalpolitiske dagsordenen.

Når loven om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) nå er trådt i kraft, viser funnene fra undersøkelsen at kommunene står overfor store utfordringer, og de utfordres også på mentalitetsendringer.

Proposisjonen framhever spesielt betydningen av tilgjengelighet i diskrimineringsvernet for personer med nedsatt funksjonsevne og framhever at universell utforming ikke bare skal sikre tilgjengelighet, men tilgjengelighet på likeverdige vilkår.

Hvor stor betydning den mangelfulle tilretteleggingen har for funksjonshemmedes representasjon har vi ikke sikre kunnskaper om. Det er i tillegg viktig å rette søkelyset mot partienes rekrutteringspraksis; i hvor stor grad de er bevisst på å rekruttere funksjonshemmede blant sine representanter.

Demokratisk underskudd

Det er uansett viktig å ta den sterke underrepresentasjonen på alvor. Helga Hernes har gitt tre argumenter for politisk deltakelse blant kvinner, som kan overføres til funksjonshemmede: rettferdighet, ressurser/nytte og interesser.

Argumenter for at personer med funksjonsnedsettelser skal være representert i folkevalgte organer på like fot med personer uten nedsatt funksjonsevne handler for det første om rettferdighet, de har medborgerrettigheter på linje andre borgere. For det andre handler det om nytte eller ressurser.

Funksjonshemmede har erfaringer og perspektiver som skiller seg fra majoritetsbefolkningen, og de kan bidra til et bredere grunnlag for beslutninger. Ville det for eksempel blitt lagt brostein på paradegata Karl Johan dersom en rullestolbruker satt i bygningsrådet eller teknisk etat i Oslo?

Til sist handler det om interesser. Funksjonshemmede vil på en del områder kunne ha felles interesser som kan stå i konflikt til majoritetens interesser. De må selv få artikulere sine interesser i det offentlige rom.

Å styrke funksjonshemmedes representasjon handler derfor i siste instans om å rette opp et underskudd i det norske demokratiet.