Gjennom en artikkel i Nature i 2004 publiserte biologen Chris D. Thomas en teori om at store deler av det biologiske mangfold vil dø ut som en følge av klimaendringer. Han hevdet at opp mot én million arter kan forsvinne innen femti år.

Artikkelen ble fulgt opp av to nye Nature-artikler, av henholdsvis Terry Root og Camille Parmesan. Det ga ammunisjon til dem som maler ut verdens klimaundergang.

Men har teorien noe for seg? Svaret er et tydelig nei.

Erfaring med temperaturøkninger

Det enkle bevis for at dyr og planter tåler store temperatursvingninger, er å se bakover i livets historie. De aller fleste arter er mer enn én million år gamle, og alle livets hovedformer har vært med oss i flere hundre millioner år.

Gjennom disse epokene har klodens klima skiftet. Det har vært istider og varmeperioder. Hardangervidda og Svalbard har vært kledd med trær, og hele Norge har ligget under isen.

Vi vet at noen av de store temperaturendringene kom raskt. Det skjedde blant annet da forrige istid gikk mot sin avslutning for rundt 12 000 år siden. I Nord-Amerika bygget det seg opp en enorm ferskvannsinnsjø som ble sperret av is, slik at vannet ikke rant i havet. Da det endelig fosset ut, tilførtes så mye ferskvann at Golfstrømmen stoppet.

Det førte til en rask tilbakevending til en ny istid, som varte i rundt 1 000 år. Kanskje kom temperaturomslaget så raskt som innen få tiår?

Vi vet ikke om noen utdøing av dyre- og plantearter knyttet til disse raske temperaturendringene.

Det andre gode beviset for at klimaendringer ikke utrydder dyre- og plantearter, er at kloden de siste 150 år har hatt en temperaturøkning på rundt 0,8 grader. Altså det samme som Thomas hevder kan ta livet av én million arter de kommende femti år.

Vi vet imidlertid ikke om én eneste dyre- eller planteart som har blitt utryddet etter 1850, som følge av klimaendringer. Det er andre faktorer som truer livet på jorda.

Hva truer det biologiske mangfold?

Vi vet mye om utryddelsen av dyr og planter gjennom klodens historie. For det første har asterioder, meteorer og meteoritter fra verdensrommet ved flere anledninger utryddet vesentlige deler av klodens biologiske mangfold.

I historisk tid, samt i våre dager, er landbrukets arealkrevende aktiviteter den viktigste trusselfaktoren. Jorder og beiteareal fortrenger natur og dyre- og plantearter.

Når Verdens miljøprogram (UNEP) i rapporten World Atlas of Biodiversity fra 2002 sier at vi gjennom de siste tre tiårene av det 20. århundret – til tross for økende temperatur - mistet færre fugler, pattedyr og fisk enn gjennom de siste tre tiårene av det 19. århundret, ja, faktisk færre enn i noen av tilsvarende tiår siden det 16. århundret, henger det sammen med bedre landbruksteknikker. Vi produserer altså mer mat/areal enn før, og legger prosentvis mindre ny jord under plogen.

I tillegg har jakt vært en avgjørende faktor for biomangfoldet. Og som den siste, viktige faktoren kommer introduksjoner av fremmede arter, og da først og fremst til isolerte øyer med eget dyreliv.

Endringene kommer langsomt

Argumentet til klimaalarmistene har vært at trær og planter ikke flytter seg, og alle dyr som er knyttet til dem derfor står i fare når miljøbetingelsene endres.

Alpine og arktiske planter har imidlertid ikke lav toleranse for høyere temperatur. Derimot vil de kunne møte ny konkurranse under nye vekstbetingelser, men denne prosessen tar tid. Eksisterende trær og busker må først dø, før mer hurtigvoksende arter fra sør etablerer seg. Det kan ta flere hundre år.

I The Specter of Species Extinction sier Sherwood & Craig & Keith Idso (klimafysiker, klimageograf og botaniker) at global oppvarming vil gi større artsdiversitet til store deler av verden. De hevder blant annet at nordlige og alpine skoger ikke vil fortrenges av sørlige, men at de to typene kan smelte sammen, med et større artsmangfold. De er ikke alene om å hevde dette.

Mer CO2 gir robuste planter

Det har vært mye fokus rundt planters svekkede tilstand med høyere temperatur. Man ser imidlertid da bort fra det forhold at planter, gjennom fotorespirasjonen, blir mer robuste ved høyere CO2-innhold i luft.

Kulldioksid er et næringsstoff for planter. Særlig ved høyere temperatur vil et økt CO2-innhold gi en vekstøkning, og bedre planters helsetilstand. Klimaendringene svekker derfor ikke planter og planteproduksjonen.

Satelittmålinger av global plantevekst viser at denne økte med 6 prosent fra 1982 til 1999, og at CO2 var den viktigste faktoren. Selv om også økt nedbør og temperatur hadde en viss effekt. I vårt land økte tilveksten med hele 30 prosent de siste 12 årene.

Blåskjell ved Svalbard

Høsten 2004 ble det funnet blåskjell ved Svalbard. Så vidt man vet hadde arten ikke hatt tilhold ved øygruppen på 1 000 år. Det ble øyeblikkelig en global mediesensasjon.

Observasjonen ble tolket som et tegn på klimaendringer, som ville bringe oss mot ragnarok. Bakgrunnen for det hele var imidlertid at Den norsk-atlantiske strømmen i 2003 og 2004 transporterte uvanlig mye vann nordover. Det ga varmt overflatevann.

I 2004 ble vannet kaldere, og blåskjellene forsvant i 2005. Det er et godt eksempel på naturlige variasjoner i naturen, som dyr og planter er godt tilpasset.

Arter utvider utbredelsesområdet

Camille Parmesan har selv jobbet med sommerfugler. Hun har sett på de nordlige utbredelsesgrensene for 52 arter, samt tilsvarende sørlige for 40 arter i Sør-Europa og Nord-Afrika.

Gjennom de siste 100 år, med en temperaturøkning på rundt 0,8 grader, har hun observert at sørgrensene har vært stabile, mens mange av artene har spredd seg nordover. De har altså utvidet sitt territorium.

Studier av de 18 vanligste sommerfuglartene på landsbygda i England har vist at nesten alle har blitt mer vanlige når temperaturen har steget.

Det samme skjer med flere fuglearter, både i Europa og USA. I Norge blir det flere tyrkerduer og gjerdesmetter i perioder med milde og snøfattige vintre.

Undersøkelser av planter på 30 fjell i Alpene, hvor temperaturen har steget med 2 grader C siden 1920, har vist at flere av dem ikke fikk noen floraendringer, mens 11 hadde 59 prosent flere arter. Én enkelt av fjelltoppene hadde 143 prosent flere arter.

Sentralt i Nederland økte antall lavarter fra 95 i 1979, til 172 i 2001. Forskerne konkluderte med at varmere klima lå bak.

Klimadebatten preges av en statisk forståelse av natur og kultur, hvor mange ser ut til å tro at vi nå lever med optimale miljøbetingelser. Slik er det ikke.