Aftenposten presenterte nylig en rekke intervju om seksuelle overgrep i idretten. Artiklene avslørte at det kan og bør gjøres mer når det gjelder forebygging på dette området.

Flere tiltak ble foreslått; for eksempel vil påtroppende idrettspresident Børre Rognlien ha en overgrepstelefon og fagansvarlig for idrettspsykologi Anne Marte Pensgaard i Olympiatoppen vil ha etiske regler for trenere.

Det som er interessant i denne sammenheng er at slike forslag i norsk sammenheng langt fra er nye.

På slutten av 1990-tallet ble den første norske undersøkelsen om seksuell trakassering og overgrep i idrett gjennomført. I forbindelse med lanseringen av rapporten fra undersøkelsen ble det fra idrettens ledelse pekt på at temaet skulle inn i all trenerutdanning, at man skulle utarbeide en handlingsplan og etiske retningslinjer for trenere, samt at idretten skulle ha en klar politikk på dette område.

Som vist nedenfor kan dette komme på plass nå, men det har tatt over ti år, og det måtte en kvinnelig idrettspresident til for å få fortgang i dette arbeidet.

Kunne hatt høyere prioritet

Personer som jobber tett med idrettsutøvere har lenge visst at trakassering og overgrep også forekommer i idretten, noe man med jevne mellomrom også får vite når straffesaker refereres i media. Man må derfor kunne fastslå at arbeidet med å forebygge trakassering og overgrep i idretten kunne hatt høyere prioritet.

I undersøkelsen om Likestilling i norsk idrett fra 2007 kom det fram at det er jobbet lite med forebygging, og de fleste klubber og særforbund hadde heller ikke spesielle retningslinjer og/eller prosedyrer for behandling av anklager om seksuell trakassering og overgrep. Det var imidlertid ulike oppfatninger i idretten om hvorvidt slike saker burde håndteres sentralt av NIF eller av særforbundene selv.

I rapporten, som var et samarbeid mellom NIH og Likestillings- og Diskrimineringsombudet, ble det blant annet foreslått å innføre skriftlige etiske retningslinjer for alle særforbund, egne etiske retningslinjer for trenere, samt at likestilling, mangfold og diskriminering/trakassering burde integreres i all leder-, trener- og dommeropplæring.

Hva vet vi?

Det er glidende overgang fra diskriminering, trakassering på grunn av kjønn, seksuell trakassering og overgrep, og følgelig gråsoner mellom disse. Seksuell trakassering kan defineres som: uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer, og seksuelle overgrep som: enhver seksuell handling utført mot noen som ikke gir, eller ikke er i stand til å gi, sitt samtykke, der handlingen medfører subjektivt ubehag, smerte, frykt eller annen opplevelse av krenkelse.

 Handlinger som defineres som seksuell trakassering av voksne vil følgelig ofte kunne defineres som overgrep når barn og unge utsettes for det samme. Vi har lite kunnskap om seksuell trakassering og overgrep i idretten, både nasjonalt og internasjonalt. Det er et vanskelig område å forske på fordi det er store etiske og metodologiske utfordringer.

Undersøkelser indikerer imidlertid at idrettsutøvere oftere har opplevd mer seksuell trakassering og overgrep utenfor enn i idretten. Overgriperen er nesten alltid er en mann, og ofte er det treneren som misbruker sin makt.

Utøverne som utsettes for dette er imidlertid av begge kjønn, men det er oftest jenter og kvinner. Imidlertid viste en dansk undersøkelse av straffesaker noe overraskende at 63 prosent av ofrene var gutter og at hele 90 prosent av overgrepene hadde foregått innenfor breddeidretten.

Seksuell trakassering og overgrep synes særlig å forekomme i garderober, i/på idrettsanlegg, på reiser, i trenerens hjem eller bil og ved sosiale arrangementer, særlig når det er alkohol med i bildet.

Hva har idretten gjort?

Den internasjonale olympiske komite (IOC) er også opptatt av forebygging. I 2007 vedtok IOCs styre en konsensuserklæring utarbeidet av forskere etter initiativ fra IOC’s medisinske komite.

Her anmoder IOC alle idrettsorganisasjoner om å utvikle retningslinjer og prosedyrer for forebygging av seksuell trakassering. IOC’s medisinske komite følger nå opp dette arbeidet, ved å utarbeide interaktive utdanningsprogrammer for idrettsorganisasjoner, trenere og aktive utøvere under og over 18 år.

Programmene bruker blant annet profesjonelle skuespillere som illustrerer forskjellige trakasserings- og overgrepsscenarier som kan forekomme i idretten. Disse skal være ferdige i slutten av 2011, og vil være tilgjengelige på IOCs internettsider. Det vil være mye her som også kan tas i bruk av og tilpasses idretten i Norge.

Arbeidet med forebygging av seksuell trakassering og overgrep i idretten er av relativ ny dato, både internasjonalt og nasjonalt. Det var først i 2000 at NIF vedtok de første retningslinjene mot seksuell trakassering.

Praksis er utfordringen

Den nevnte Likestillingsundersøkelsen viste at særforbund og idrettskretser var klar over at NIFs retningslinjer eksisterte, men man hadde lite kunnskap om innholdet. På klubbnivå var det imidlertid mange som aldri hadde hørt om disse reglene. I tillegg til innføring av politiattest fra 1. januar 2009 har Idrettstyret på slutten av 2010 vedtatt nye og mer omfattende retningslinjer i tillegg til et informasjonshefte.

En del av de tiltakene som har vært etterlyst i debatten nylig foreslås her. Blant annet pekes det på at det bør vises til NIFs retningslinjer i ansettelseskontrakter for trenere og ledere, samt at grensene for akseptabel atferd bør diskuteres åpent i styrer, støtteapparat og med de aktive.

Videre påpekes det at kunnskap om trakassering og seksuelle overgrep bør inngå i utdanning av alle ledere, trenere og aktive, samt at det er ledelsen i klubber/kretser/særforbund som har ansvar for at retningslinjene gjøres kjent i organisasjonen og for at disse overholdes. Idretten har her et omfattende arbeid foran seg.

Man kan si at NIF sentralt nå har laget rammen for et forebyggingssystem som er mye mer omfattende enn tidligere. Vi får håpe at de nye retningslinjene ikke bare blir en “sovepute” liggende på NIFs nettside. Utfordringen for det nye idrettsstyret er å få de skisserte tiltakene omsatt i praksis ute i organisasjonen.