4 × 4-modellen gir utvilsomt fremgang i kondisjonen, men det er ingen grunn til å tro at dette opplegget er mer effektivt enn andre og helt sammenlignbare opplegg, skriver kronikkforfatteren.

Det er ikke noe magisk med 4x4 intervaller

KRONIKK: I et folkehelseperspektiv er det svært problematisk når personlige trenere og treningsmiljøer markedsfører «sine» ulike opplegg for å få best mulig fremgang i kondisjon, skriver professor Christer Thrane.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi bombarderes konstant med råd om hvordan forbedre helsen vår, først og fremst råd om trening og kosthold. Velg treningsopplegg A og, underforstått, ikke B eller C! Velg diett X og, underforstått, ikke Y eller Z!

Her følger to kjente eksempler på henholdsvis treningsråd for å forbedre kondisjonen og diettråd for å gå ned i vekt. La oss starte med kondisjonstreningen for mannen eller kvinnen i gata, nylig problematisert i Aftenposten.

4 × 4-modellen som veien til bedre kondisjon

I cirka tjue år har det vært en «etablert sannhet» i Norge at 4 × 4-modellen gir den største fremgangen i kondisjon. Det vil si, fire fire-minutters-intervaller med løping på 85-95 prosent av maksimal hjertefrekvens, tre ganger i uken.

Den eneste alltid effektive måten å gå ned i vekt på, er å spise færre kalorier enn før.

Og det er ingen grunn til å tvile på at en gruppe bestående av tolv utrente førtiåringer av samme kjønn vil forbedre sin kondisjon med, la oss si, 20 prosent i gjennomsnitt hvis de følger 4 × 4-modellen i tre måneder. Men kan vi fra dette også konkludere med at 4 × 4-modellen er den mest effektive måten å forbedre kondisjonen på?

Andre opplegg kan virke like bra

La oss gjøre et litt karikert tankeeksperiment. Hva om vi lar tolv andre utrente førtiåringer av samme kjønn følge et tilsvarende ukesopplegg med tre løpsintervaller på fem minutter og tjue sekunder, altså den samme totalbelastningen på 16 minutter løping per økt? Eller et ellers sammenlignbart opplegg med fem løpsintervaller av tre minutter og tolv sekunders varighet. Hva ville kondisjonsfremgangen blitt her?

 

Vi vet ikke, dette er jo et tankeeksperiment, men det er få grunner til å tro at den ville blitt mye mindre enn den ble for gruppen som fulgte 4 × 4-modellen.

Fra dette pedantiske resonnementet kan det for folk flest utledes tre ting med hensyn til trening:

  1. 4 × 4-modellen gir utvilsomt fremgang i kondisjonen, men det er ingen grunn til å tro at dette opplegget er mer effektivt enn andre og helt sammenlignbare opplegg. Det er ikke noe magisk med tallene 4 og 4 som gjør denne periodiseringen til noe ekstraordinært.
  2. Det er totalbelastningen på hjertet i løpet av en treningsøkt, og i løpet av en periode på for eksempel tre måneder, som er avgjørende for fremgangen i kondisjon.
  3. En løpetur på 30-40 minutter tre ganger i uken over tre måneder vil sannsynligvis gi omtrent samme fremgang i kondisjon som i de overnevnte eksemplene, forutsatt at hjertebelastningen totalt sett er den samme.

Fordreid fokus

I et folkehelseperspektiv er det svært problematisk når personlige trenere og treningsmiljøer markedsfører «sine» ulike opplegg for å få best mulig fremgang i kondisjon. Fokuset blir fordreid.

Det vil si, fokuset flyttes bort fra treningsmengden og over til treningsmåten. All kondisjonstrening er bedre enn ingen kondisjonstrening, og tre kondisjonsøkter er bedre enn to og så videre. Treningsmåten er vesentlig mer uinteressant med henblikk på eventuell kondisjonsfremgang.

Samme resonnement kan sikkert også gjøres for styrketrening, men uten at det skal forfølges nå. I verste fall kan det uansett tenkes at folk forblir passive fordi de frykter å velge «feil» treningsmåte, og da nærmer vi oss det parodiske for ikke å si tragikomiske.

Kostholdsråd for vektnedgang

Forskningskvaliteten på ernæringsforskningen kommer dårligere ut enn nær sagt alle andre forskningsfelt. Derfor er det ingen overraskelse at tingenes tilstand er verre for kostholdsrådene med tanke på vektnedgang enn de er for treningsrådene for kondisjonsfremgang.

Vi lar nå, og igjen litt karikert, tolv overvektige førtiåringer av samme kjønn spise diett X i fire uker. Dietten består av plantebasert mat som summeres til 1 500 kalorier per dag. Dersom deltakerne følger dietteten slavisk, er det lett å se for seg at vektnedgangen for gruppen blir åtte kilo i gjennomsnitt. Ja, dette følger strengt tatt med nødvendighet, og sånn sett virker dietten.

Problemet er at diett Y, bestående av kun kjøtt, og som summeres til 1 500 kalorier per dag, gir cirka samme nedgang i vekt. Slik sett er diett Y like effektiv som diett X. Fra nok et pedantisk resonnement kan det for folk flest utledes tre ting med hensyn til spising:

  1. For en overvektig person er en diett på 1 500 kalorier, jevnt over, noe som gir vektnedgang.
  2. Det er få grunner til å tro at to dietter med ulikt innhold, men med samme totale kaloriinnhold per dag, gir stor forskjell i vektnedgang.
  3. Det er en dietts totale kaloriinnhold, og ikke dens matsammensetning, som først og fremst gir en eventuell vektnedgang.

  4. Derfor blir det fra et folkehelseperspektiv tilsvarende problematisk når kostholdsveiledere og andre aktører markedsfører «sine» ulike diett-typer for å få folk ned i vekt.

    Fokuset flyttes bort fra selve matmengden og over til matinnholdet. Det er antall kalorier som først og fremst bestemmer om en diett fører til en liten eller en stor nedgang i vekt, ikke innholdet i maten.

    At spørsmålet om matens innhold er svært viktig i mange andre helsemessige sammenhenger, er det ingen grunn til å betvile. Men dette er bokstavelig talt en annen skål.

Mengde trumfer hvordan

Det er også en sammenheng mellom treningsråd og kostholdsråd, i betydningen at mer trening fører til vektnedgang – alt annet likt. Dette følger med 100 prosent nødvendighet, men det betyr ikke at mer trening er effektivt for vektnedgang, noe vi kan få inntrykk av i markedsføringen av enkelte treningsopplegg.

Den eneste alltid effektive måten å gå ned i vekt på, er å spise færre kalorier enn før. Slår vi sammen treningsrådene og kostholdsrådene, er alle på folkehelsefeltet tjent med at vi starter med å bruke mer ressurser på det som hjelper i stort: mengde. Og at vi slutter å bruke bortkastet energi på det som knapt hjelper i smått: hvordan.

For ordens skyld: Kronikkforfatteren har, neppe overraskende, ingen bindinger til treningsindustri, kostholdsindustri eller til akademiske miljøer som forsker på trening eller kosthold.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS