Er menns problemer et likestillingsproblem?
SPALTIST: Ved å fremstille menns problemer som et likestillingsproblem konstrueres en falsk motsetning mellom fremgang for kvinners rettigheter og menns problemer.
«Menns likestillingsproblemer» har preget den offentlige samtalen de siste årene, fra guttefrafall i skolen, via unge menn som skylder på likestilling når de ikke får sex, til det regjeringsoppnevnte Mannsutvalget som legger frem sin utredning den 24. april.
Et felles utgangspunkt som er mer eller mindre uttalt, er at det legges til grunn at gutters og menns problemer er et likestillingsproblem. Mannutvalgets mandat er å utrede «gutter og menns likestillingsproblemer».
Falsk motsetning
Hvilken problembeskrivelse som legges til grunn, gir føringer for hvilke tema som blir tatt opp og hvilke løsninger som foreslås. Ved å fremstille menns problemer som et likestillingsproblem, konstrueres en falsk motsetning mellom fremgang for kvinners rettigheter og menns problemer. Dette er det ikke grunnlag for.
Et problem med å utrede og utforme politikk om menn er at mannsforskningen i Norge er svak og fragmentert
Tvert om har også menn i stor grad nytt godt av et mer likestilt og inkluderende samfunn. Ideen om et tapt manneparadis er falsk. Allerede den tidligste norske mannsforskningen på 1950-tallet pekte på at den tradisjonelle «mannsrollen» var skadelig også for menn, og de fleste menn i dag ville neppe trives i beste- og oldeforeldregenerasjonens trange kjønnsroller.
Svak mannsforskning
Et problem med å utrede og utforme politikk om menn er at mannsforskningen i Norge er svak og fragmentert. Selv om det gjøres god og viktig forskning på gutter og menn i Norge, er forskningen på menn begrenset til spredte enkeltbidrag, og mannsforskningen er nærmest ikke-eksisterende som eget akademisk felt.
Det betyr at det mangler forskning, teoriutvikling og gode forskerfellesskap som er nødvendig for en akademisk skolert offentlig samtale om menn og «manneproblemer». Hvorfor det er blitt slik skal jeg ikke spekulere i. Men dette fraværet av fagmiljø er bekymringsfullt, og begrenser mulighetene for en kunnskapsbasert politikkutvikling om menn og “manneproblemer”.
Polarisering og mannsrettigheter
Den som skal studere menn i dag kommer ikke utenom det økende kjønnsgapet i politiske holdninger og det globale oppsvinget for antifeministisk motstand og mannsrettighetskamp både digitalt og analogt.
Motsatt den omvendte likestillingsfortellingen der menn fremstilles som taperne, har mannsrettighetsgrupper i Norge i stor grad lykkes med å sette agendaen for politikken, og har hatt stor innflytelse på særlig familielovgivningen.
Vi kan være enige om at det er et problem at flere menn enn kvinner lykkes med å begå selvmord. Men er det et likestillingsproblem?
Margunn Bjørnholt, professor ved VID vitenskapelige høgskole
Faren ved å fremstille menns problemer som likestillingsproblemer er at dette kan komme til å ukritisk videreformidle maskulinistisk interessekamp basert på en omvendt likestillingsforståelse, der menn fremstilles som tapere og kvinner som vinnere.
At likestillingen skulle være oppnådd for kvinner i dag er det ikke belegg for. Tvert om har kjønnsforskjellene i makt og ressurser i kvinners disfavør vist seg å være seige og gjenstridige. At det også finnes noen områder der menn som gruppe har særlige problemer og skiller seg negativt ut, endrer ikke på dette hovedmønsteret.
Det å fremstille menns særegne problemer som likestillingsproblemer tilslører mer enn det opplyser og bidrar ikke nødvendigvis til konstruktive løsninger.
Gutta(krise)stemning før og nå
I en opphetet og polarisert debatt kan det være nyttig å ta et lite historisk tilbakeblikk. Krisebeskrivelser av gutte- og mannsproblemer er kjent langt tilbake i tid, og dukker opp igjen med jevne mellomrom.
Det skjedde både ved forrige århundreskifte og på 1950-tallet, da amerikansk forskning om barn av alenemødre på 1950- og 60-tallet fikk stort gjennomslag for ideen om at farsfravær var skadelig og førte til negativ utvikling hos barn og særlig gutter.
Dette ga opphav til krisestemning og til forskning på “farsfravær” også i Norge. I et tankevekkende og selvkritisk tilbakeblikk på egen forskning på norske sjømannsfamilier mange år senere skrev psykologen Per Olav Tiller, om hvordan han og kollegene mistolket funnene og bidro til å stigmatisere deltakerne i sin studie av fraværende fedre i sjømannsfamilier i 1950- og 1960-årene som Tiller gjennomførte sammen med sosiologen Erik Grønseth.
Grunnen var at de var blendet av de teoretiske brillene fra den amerikanske forskningen og var ensidig på jakt etter negative konsekvenser av farsfravær.
I kapittelet skriver Tiller om det ubehagelige møtet med deltakerne fra studien i etterkant, der de følte seg hengt ut og stigmatisert. I ettertid revurderte han tolkningen av funnene og reflekterte selvkritisk over at de som forskere ikke tok høyde for at det var store forskjeller mellom norske sjømannsfamilier og amerikanske «farløse familier», og at de overså denne viktige forskjellen i sin iver etter å bekrefte teorien om farsfraværets negative konsekvenser.
Kapittelet er et sjeldent og interessant bidrag til faglig refleksjon og selvkritikk. Dessverre er det ikke hverdagskost at forskere går seg selv etter i sømmene og åpent innrømmer at de tok feil.
Hvordan tenke omsorgsfullt, konstruktivt, men også kritisk om menn og maskuliniteter?
I dagens krise-beskrivelser av gutter og menn kan det være nyttig å holde hodet litt kaldt. Og et viktig spørsmål, som jeg her har argumentert for, er at hvordan man definerer problemet får store konsekvenser for politikken. Det gjelder overalt, og også her.
Vi kan være enige om at det er et problem at flere menn enn kvinner lykkes med å begå selvmord. Men er det et likestillingsproblem? Det samme spørsmålet kan og bør vi stille når det gjelder skolefrafall. Flere gutter avslutter ikke videregående skole.
Men som Kristoffer Chelsom Vogt har vist, går det bra med de fleste likevel, og han advarer mot svartmaling av gutter. Så er det et problem, og i så fall hva slags problem er det, at flere gutter ikke fullfører videregående?
Et annet eksempel er arbeidsledighet, der Kristian Heggebø fant betydelig kjønnsforskjeller i helsekonsekvenser. Menn blir hardest rammet om de blir arbeidsledige, de har flere sykehusinnleggelser, høyere sykefravær når de kommer tilbake i jobb, og høyere dødelighet enn arbeidsledige kvinner.
Men igjen: handler dette om likestilling eller handler det om konkrete praksiser og sider ved vår kultur som skader gutter og menn, uten at det nødvendigvis er meningsfullt å forstå og behandle dette som et likestillingsproblem?
I en rekke andre sammenhenger kommer kvinner dårligere ut, og det er heller ikke gitt at alle problemer som særlig rammer kvinner handler om likestilling. For å snakke om likestilling. På de vanlige parametrene som brukes for å måle likestilling skårer menn fortsatt over og kvinner under, med unntak av høyere utdanning. Men fortsatt er menn på topp også i akademia.
Det kan være nyttig å tenke gjennom og avgrense begrepet likestillingsproblemer til forhold som skaper og opprettholder systematiske forskjeller. Utfordringen fremover blir hvordan tenke omsorgsfullt, konstruktivt, men også kritisk om menn og maskuliniteter og om de særegne utfordringene som menn, kvinner og alle andre kjønn har i vårt samfunn.
