Klar, ferdig… Sædcellene lå klare, millioner av dem! De hadde modnet i pungen i flere uker og ventet bare på startsignalet. Penis ble stiv, og ferden mot urinrøret startet. Gå!! De ble skutt inn mot livmormunnen i stor fart – 45 kilometer i timen!  Som små rumpetroll svømte sædcellene ved hjelp av de lange halene sine. De dyktigste brukte 20 minutter på å nå målet, og målet var den enorme eggcellen langt oppe i egglederen. Men bare en sædcelle - den aller raskeste og friskeste slapp inn. Så startet sammensmeltningen. Eggcellen ble befruktet, og et nytt menneskeliv kunne få sin begynnelse.

Forsker ved Culcom, UiO, Åse Røthing og stipendiat ved NTNU, Stine Helena Bang Svendsen uttrykker bekymring for kvaliteten på seksualundervisningen til norsk ungdom i en kronikk i Aftenposten 3. november 2009.

Kritikken er mer utdypende presentert i boken Seksualitet i skolen som Røthing og Bang Svendsen nylig har utgitt.

Her trekker de blant annet frem sitatet over som et eksempel på hvordan vi lærebokforfattere først og fremst har fokus på heteroseksuell forplantning når vi tar opp temaer relatert til sex.

Som forfattere og redaktør for Trigger, et mye brukt naturfagverk i skolen, er vi glade for at det reises en debatt om skoleundervisningen i seksualitet.

At norsk ungdom får god seksualundervisning er viktig, og hvordan denne undervisningen skal foregå bør absolutt settes i fokus. Vi ser at Røthing og Bang Svendsen reiser noen problemstillinger som er viktige for både lærere og læremiddelutviklere. Et eksempel på det er hvordan man lett kan gå i fellen å omtale minoritetsgrupper som ”dem”, mens majoriteten er ”oss”.

Likevel sitter vi igjen med følelsen av at resultatene fra deres relativt grunne dykk inn i skolehverdagen bærer mer preg av et søk etter bekreftelse på egne oppfatninger enn en objektiv analyse.

“Skjeden som passivt landskap”

Et eksempel på det er deres opplevelse av åpningsteksten i kapittelet om forelskelse, pubertet, sex og hormonsystemet i Trigger8. Røthing og Bang Svendsen mener teksten fungerer som en rammefortelling og metafor.

I boken sin skriver de videre på side 108: ”I fortellingen som vi har gjengitt over, fremstår skjeden som et passivt landskap der penisen og sædcellen utfolder seg mens eggcellen bare ligger og venter. Hva blir jenter og kvinners rolle i det seksuelle samspillet hvis vi ser på denne fortellingen om befruktning som utgangspunkt for å forstå heterosex? Hvilket bilde tegner fortellingen av kvinners seksualitet? Eggcellens rolle i denne fortellingen er å være til stede”.

Røthing og Bang Svendsen mener altså at ungdom identifiserer seg med sæd- og eggcellers oppførsel. De synes at vi bør unngå å beskrive dette fenomenet fra et celleperspektiv, fordi det kan påvirke jenters forhold til egen seksualitet.

Etter vår oppfatning er en mer relevant problemstilling for oppslaget at nesten 3 prosent av alle barn som fødes i Norge i dag har blitt til i et reagensrør, men vi har gjort et valg og fokuserer på den spektakulære måten naturen har innrettet seg på.

Teksten er for øvrig kun en liten del av introduksjonen til kapittelet, som domineres av et stort bilde av en stor eggcelle og flere små sædceller. For, et annet og like viktig fenomen vi ønsket å vise med oppslaget er nemlig størrelsesforskjellen mellom egg- og sædcelle.

En lærebok inneholder mange fenomener og prinsipper som skal læres, forstås og settes i sammenheng. I hvert eneste avsnitt gjøres det vurderinger om unntakene og avvikene skal nevnes eller om de skygger for den grunnleggende forståelsen.

I boka reformulerer Røthing og Bang Svendsen noen avsnitt slik at de samsvarer med deres syn. Avsnittene deres blir da omtrent dobbelt så lange som den originale teksten. Hvilken konsekvens ville det fått for omfanget av lærebøkene om alle innfallsvinkler innen alle fagområdene i naturfag skulle dekkes i slik detalj?

Ulike tilnærminger til seksualitet

Årsaken til at Røthing og Bang Svendsen opplever denne teksten på en annen måte, kan være at de har en helt annen tilnærming til seksualitet enn en lærebokforfatter i naturfag.

De skriver blant annet i boken sin: ”Kjønn og seksualitet kan med andre ord best forstås som sosiale kategorier og som noe vi mennesker gjør snarere enn noe vi mennesker har”.

Røthing og Bang Svendsen forholder seg altså ikke til at kjønn og sex også kan betraktes som en sentral del av vår biologi, et perspektiv som er sentralt når man skal undervise i naturfag.

Røthing og Bang Svendsen baserer sine påstander delvis på egen forskning som i hovedsak er kvalitative data fra klasseromsobservasjoner.

Her tillegger de resultater som de selv sier ikke har vitenskapelig kvalitet, betydelig vekt. I sammenhenger hvor de ikke har forskning å vise til, baserer de seg på hva de selv tror. Boken inneholder også sitatfeil. Skal man ikke forvente mer av to forskere som fremstår med vitenskapelig legitimitet?

Overfladisk analyse

Med vår erfaring fra skole og lærerutdanning vil vi i beste fall kalle deres analyse av både læreplanmålene og situasjonen i dagens naturfagsundervisning for overfladisk.

Forfatterne hevder at begrepene reproduksjon og befruktning er pensum i fjerde klasse og derfor ikke skal tematiseres senere (s.88).

Begge deler er feil, og selve grunnideen med læreplanen er misforstått. Elevene skal etter 10. trinn kunne ” drøfte problemstillinger knyttet til seksualitet, ulik seksuell orientering, prevensjon, abort og seksuelt overførbare infeksjoner”, mens de etter 4. trinn skal ” samtale om utviklingen av menneskekroppen fra befruktning til voksen”.

Det står altså ikke eksplisitt i læreplanen at de skal lære om selve befruktningen, men det ligger i hele grunntanken bak læreplanen at læreren selv skal identifisere hvilke temaer som må gjennomgås for å nå de oppgitte kompetansemålene. De fleste naturfaglærere og alle lærebokforfattere i faget tolker derfor dette som ”pensum” i U-trinnet.

Vår erfaring fra dagens skole er at de fleste lærere finner det helt uproblematisk og ikke flaut å undervise om seksualitet. Det har ikke alltid vært slik, men de fleste som har vokst opp på 80-tallet eller senere har en helt annen holdning til disse temaene enn lærerne de selv hadde.

Homo versus hetero

Vi synes det er prisverdig at Røthing og Bang Svendsen har intensjoner om å bidra til at skolens undervisning om seksualitet ikke er diskriminerende og ikke fører til marginalisering av elever eller grupper av elever. De diskuterer dette fra ulike perspektiver som religion og norskhet.

Hovedfokus gjennom boken er likevel det homoseksuelle versus det heteroseksuelle. Vi stiller oss spørrende til hvorfor Røthing og Bang Svendsen har valgt å kun intervjue lærere som identifiserer seg selv som lesbiske, homofile eller bifile.

Hvis man skal få et innblikk i hvordan seksualitet undervises på ungdomstrinnet, burde man vel også intervjue lærere med andre erfaringer og heterofile lærere?

I sin kronikk i Aftenposten er Røthing og Bang Svendsen også kritiske til at naturfagsundervisningen tar utgangspunkt i befruktningen når man omtaler seksualitet. Vi finner denne kritikken merkelig da kapittelet i Trigger som Røthing og Bang Svendsen har vurdert, i svært liten grad handler om befruktning.

Det kunne også vært nyttig for dem å studere vår vinkling i kapittelet som faktisk handler om befruktning, kjønnssykdommer, prevensjon og graviditet i Trigger 10 – et kapittel Røthing og Bang Svendsen tydeligvis har oversett.

Det ville de sett at vi under overskriften ”Kroppen passer ikke inn i tiden vi lever i”, starter kapittelet med å påpeke at ungdom som vil ha sex, sjeldent ønsker barn. Videre sier vi at dette kapittelet nettopp vil ta for seg utfordringene et slikt dilemma byr på.

Men skal ungdom møte denne utfordringen, må de faktisk ha kjennskap til hvordan egen kropp fungerer og hva som må til for å beskytte seg mot uønskede svangerskap og kjønnssykdommer.