Drømmejobb for husdyr-studentene

– Dette er en greenfeed-maskin. Det er en kraftfôrautomat som måler hvor mye metan kua produserer.

Thea Fjeldstad er ivrig der hun viser oss rundt i melkekufjøset ved Mære landbruksskole i Steinkjer. Hun peker, viser og forteller, omringet av et stort antall voksne kyr, hver på godt over et halvt tonn. Og hun avslører stor innsikt om både dyr og teknologi.

22-åringen fra Asker er snart ferdig med sin bachelor i husdyrvitenskap ved Nord universitet, og er vant til å ha mange baller i luften. I tillegg til studiene har hun flere jobber ved siden av. I januar i år fikk hun enda en, som hun virkelig setter høyt.

Fikk jobb i NIBIO

Sammen med sine medstudenter Tina Hopstad (25) og Sagka Sundset (22) har hun den siste tiden jobbet for NIBIO, som er et av Norges største forskningsinstitutt.

I tre måneder har de vært viktige brikker i et prosjekt om bioraffinering av gress. Prosjektet kan få store ringvirkninger både nasjonalt og globalt.

– Det har vært skikkelig stas å få være en del av dette, sier Sagka Sundset fra Hattfjelldal.

Hun er førsteårsstudent, og føler seg derfor ekstra heldig som har fått vært en del av dette prosjektet.

– Prosjektet er utrolig spennende. I tillegg er det flott å få bli kjent med dem som jobber i NIBIO, sier hun.

Den de har blitt aller mest kjent med i NIBIO er Tonje Westerhus. 24-åringen fra Inderøy er driftsleder i NIBIO Steinkjer. Hun jobber mest på Tuv forsøksgård, hvor de blant annet har Norges eneste bioraffineringsanlegg for produksjon av grønt protein også kalt proteinfabrikken.  

• Les også: Studenter fra Nord skal skape framtidas arbeidsplasser

Vil gjøre Norge selvforsynt på protein

Westerhus forteller at prosjektet de har engasjert de tre studentene i, er en del av noe mye større.

Den store tanken er at vi i større grad selv kan produsere det proteinet vi trenger til dyr og mennesker i Norge. Da slipper vi å importere det som for eksempel soya fra Brasil.

Tonje Westerhus, NIBIO Steinkjer

– På Tuv forsøksgård kverner vi og presser gress, slik at vi får to fraksjoner. Én som mennesker og andre én-magede dyr, som for eksempel kylling og gris, kan benytte seg av. Og én som vi kan server til kyrne, såkalt pulp. Den store tanken er at vi i større grad selv kan produsere det proteinet vi trenger til dyr og mennesker i Norge. Da slipper vi å importere det som for eksempel soya fra Brasil, sier Westerhus, før hun forklarer hva pulp er:

– Pulp er den pressresten som er igjen etter at gresset har gått igjennom proteinfabrikken. Dette utgjør en betydelig andel av det totale volumet. Det er derfor viktig at også dette nyttiggjøres på et effektivt vis, for at proteinproduksjonen skal være bærekraftig. Hypotesen vår er at kua utnytter pulpen på samme måte som vanlig gress, og at det for henne kommer på det samme om det er gress eller pulp hun får servert.

– Safta som kommer ut inneholder omtrent halvparten av det totale proteinet som er i gresset. Dette vannløselige proteinet kan mennesker, kylling, gris og andre en-maga dyr utnytte, forteller hun. – Resten av proteinet, som er igjen i pulpen, er fiberbunden og ikke like lett tilgjengelig for andre dyr enn drøvtyggere.

Forsøket går altså ut på å se om kyrne både har lyst på og nyttiggjør seg gresset etter at de har fjernet den proteinrike press-safta. Ideen er derfor at denne safta i stedet kan bli brukt som protein i andre sammenhenger, som tilsetningsstoff i fôr til svin og fjørfe.

– Gressprotein inneholder alle de viktige aminosyrene som én-magede dyr trenger, sier Westerhus.

Dyrevelferd aller viktigst

Men det som er avgjørende å finne ut av, er om det å fjerne denne safta fra gressfôret går ut over velferden eller melkeytelsen til kua. I så fall vil de ikke gå videre med prosjektet.

Ifølge student Tina Hopstad fra Fannrem er det imidlertid mye som allerede tyder på at kyrne slettes ikke hadde det så verst.

– Det største spørsmålet var om det var nok smak i pulp-gresset, og om kyrne i det hele tatt ville spise det. Og det gjorde de. De var like ivrige på å spise pulp som vanlig surfôr, sier Hopstad.

Westerhus har det samme inntrykket.

– Vi har en teori om at det ikke har noe å si for kua om gressjuicen er der eller ikke. Det vil vi finne ut av når vi har fått sett på og analysert resultatene etter dette forsøket.

– Dersom det blir som dere håper på, hvilke følger kan det få?

– Da kan det bli aktuelt å satse på dette i større skala både i Norge og i verden ellers der det blir produsert mye gress. Erter og mais til menneskeføde er jo ikke noe vi kan produsere herfra og nordover i landet. Men gress kan vi dyrke overalt.

– Kanskje blir dette et nytt og viktig bidrag som kan sørge for bedre selvforsyning av protein i Norge, sier Westerhus.

En smak av forskning

Og noen av de viktige brikkene i dette prosjektet, er altså tre studenter ved Nord universitet. Hver eneste dag over flere måneder har de hatt et stort ansvar for å bidra til at prosjektet blir vellykket.

Som forskningsassistenter har de blant annet gjort daglige velferdsrunder, dokumentert hvordan kua har det, tatt seg av fôringen og sørget for at kyrne har fått riktig mat til riktig tid på riktig plass og på riktig måte.

Artikkelen fortsetter under videoen:

– Det høres kanskje enkelt ut, men dersom det blir feil er det krise. Om kyrne som skal spise gress får pulp, vil det få store konsekvenser. I verste fall må vi kassere eller utsette hele forsøket, sier Westerhus.

– Og får de ikke fôret til riktig tid, kan vi ikke kjøre statistikk på riktig måte i forsøket. Da må vi potensielt starte på nytt neste år. Så det er veldig viktig at de har gjort en nøyaktig jobb, sier hun.

Studentene har også tatt en hel del prøver som NIBIO skal analysere i ettertid, slik at de vet eksakt hva det er kyrne har spist akkurat den og den dagen. Det dreier seg om alt fra blodprøver og urin- og avføringsprøver, til kraftfôrprøver og velferdsvurderinger.

– Jeg har nok kjent litt på det ansvaret, ja, innrømmer Thea.

– Samtidig har de bedt oss være dønn ærlige. Gjør man feil, så gjør man feil. Da er det bare å si fra. Det viktigste er jo at de får vite om det, sier hun.

NIBIO: – En suksesshistorie

Men de har absolutt ingen grunn til å frykte at de får en dårlig attest fra NIBIO. Driftsleder Tonje Westerhus kaller det hele for en suksesshistorie.  

– Studentene har vært så flinke, nøyaktige og pålitelige, og gjort akkurat det de skal. Vi er superfornøyde med hvordan dette ble, og kommer absolutt til å involvere studenter på lignende måte også framover. Vi må jo ha arbeidskraft, så hvorfor ikke bruke studenter når de er så flinke og pliktoppfyllende, sier Westerhus.

Studentene er også strålende fornøyde. Både over å få en slik erfaring fra et virkelig forskningsprosjekt, men også over å få oppleve NIBIO som arbeidsgiver.

– Det er nok en fordel å få ha vært med på dette med tanke på å få jobb senere. Det ser bra ut på CVen at du har vært forskningsassistent i NIBIO, sier Tina Hopstad, og får støtte fra Thea Fjeldstad.

– Denne erfaringen er gull verdt. Det å få mulighet til å lære hvor viktig det er med både forsøksarbeid og grundighet, betyr mye. Jeg visste at slikt arbeid var nøyaktig, men ikke at det var så mye man må være nøye med, sier hun.

Denne erfaringen er gull verdt. Det å få mulighet til å lære hvor viktig det er med både forsøksarbeid og grundighet, betyr mye.

Thea Fjeldstad, student