Forskningen må opp i de profesjonsfaglige miljøene knyttet til utdanning og velferd, og forskere må samarbeide mer med praksisfeltet hvis vi skal oppnå bedre og mer kunnskapsbasert praksis

Vi tar velferdsstaten for gitt og har gjort oss avhengige av profesjonene.

Selv om både kapasiteten og kvaliteten på tjenestene kritiseres og aldri ser ut til å tilfredsstille våre forventninger fullt ut, så vil de fleste forsvare det apparatet av ytelser og tjenester vi etter hvert har utviklet.

Indirekte betyr det at vi også tar for gitt at en hær av profesjonelle eksperter skal hjelpe oss gjennom livet, fra før vi fødes til vi dør. Det er vanskelig å tenke seg det annerledes.

Samtidig har velferdsprofesjonene kontinuerlig vært gjenstand for diskusjon, både blant politikere, fagfolk og i befolkningen generelt, og for forskning.

Praktisk og erfaringsbasert kunnskap

Velferdsprofesjonene har i stor grad overtatt oppgaver som før var familienes og lokalsamfunnenes, - og ikke minst kvinnenes ansvar. Profesjonene bygger dermed på en lang tradisjon av praktisk og erfaringsbasert kunnskap.

Denne kunnskapen utgjør grunnlaget for vår evne til å orientere oss, også i dag, men den kan også lede feil.

Etableringen av profesjonsutdanningene var et politisk tiltak i kampen mot helse- og velferdsproblemer. De skulle sikre at hjelpen ble gitt på faglig grunnlag, og ikke ble styrt av ideologiske overbevisninger og personlige preferanser.

Denne profesjonaliseringen pågår stadig, jamfør målet om en kunnskaps- og evidensbasert utvikling av velferdstjenestene. Den innebærer økt forskningsinnsats og økt kvalitet på forskning og undervisning i velferdsutdanningene, og forutsetter bedre dialog mellom forskning, utdanning og praksis.

Å forske på seg selv

Som nevnt, profesjonene har “alltid” vært gjenstand for forskning, men noe er nytt: profesjonene forsker også selv. En side ved profesjonaliseringen er den formelle utdanningen, - og med den akademiseringen.

Det utdannes et økende antall forskere og det forskes i økende grad i miljøene knyttet til profesjonsutdanningene. Dette er miljøer med nær kobling til praksis, på grunn av studentenes praksis og fordi mange har erfaring fra praksis selv.

Det betyr at denne forskningen har et større potensial for praksisnær forskning enn mye av den tradisjonelle profesjonsforskning, som i større grad har vært forskning på profesjonene.

I nær dialog med praksis

Forskere med røtter i profesjonsfagene og i nær dialog med profesjonell praksis, vil i større grad enn den tradisjonelle utført av bl.a. statsvitere, sosiologer og historikere ha et innenfraperspektiv.

De vil potensielt ha øye for andre problemstillinger og ha større forståelse for feltets egenart enn forskere fra andre fag og disipliner. De har bedre forutsetninger for å forstå og kommunisere med feltet, enn de som kommer utenfra.

Heri ligger potensialet for praksisnær forskning i betydningen forskning med utgangspunkt i praksisfeltets utfordringer og problemstillinger, og for forskning i dialog eller direkte samarbeid med brukere og ansatte i praksisfeltet.

En av grunnene til den evidensbaserte satsingen er den manglende dialogen mellom forskning og praksis, som i for liten grad tar i bruk forskning. For å få det til er flere strategier mulig; én er den praksisnære forskningen i regi av profesjonene selv, i praksis, i de profesjonsfaglige forskningsmiljøene og i samarbeid mellom disse miljøene og praksis.

En fordel med denne typen forskning er at den kan bidra til at praktikere blir mer oppmerksomme på verdien av forskning og bruken av forskning, men også til at forskningsmiljøene bedre forstår sitt ansvar for at forskningen skal ha relevans og nytte for praksis. Kanskje en like gjerne kan snakke om nødvendigheten av praksisorienterte forskere, som av forskningsorienterte praktikere?

Overføringsverdien i forskningsbasert kunnskap

Der er en slags ironi i jakten på sikker, forskningsbasert kunnskap. Slik kunnskap er kjennetegnet av å være utviklet under særlige forhold der en søker å rendyrke bestemte sammenhenger og å kontrollere for “forstyrrende variabler”. Det er kunnskap som forventes å ha generell relevans; den skal være overførbar fra en situasjon til en annen.

Om den faktisk er overførbar og blir brukt i konkrete situasjon, avhenger av praktikerne. Det er de som må ha kunnskapen, være i stand til å vurdere om den er relevant og så omsette den til praktisk handling. Ironien er at den såkalte sikre kunnskapen må veien om de profesjonelles praktiske og erfaringsbaserte, og usikre, kunnskap for å komme til anvendelse.

Forskning har bidratt til ny kunnskap og til at mange feiloppfatninger og uheldige og skadelige praksiser med bakgrunn i erfaring, verdier og tradisjon er historie.

Kritisk refleksjon og ny kunnskap

Men forskningsbasert kunnskap har også i mange tilfeller vist seg feilbarlig og langt fra sikker. Anerkjennelse av dette gjensidig feilbarlige betyr at god praksis må kjennetegnes av kritisk refleksjon og kontinuerlig søking etter ny kunnskap. Kritisk refleksjon betyr ikke at man skal stille seg skeptisk, men stille spørsmål både til forsknings- og erfaringsbasert kunnskap.

Målet er å bli bevisst og å sette ord på de kunnskapskildene vi henter fra når vi gir mening til og handler i praksis, - i situasjoner som er komplekse og hver for seg unike, og på hvordan forskjellige former for kunnskap gestaltes i ulike konstellasjoner i disse situasjonene.

En slik artikulering er i seg selv en vitenskapeliggjøring av praktisk erfaring og kunnskap. Dette er viktig både for praktikerens umiddelbare forhold til praksisfeltet og til fremtidig forskning på og i profesjonene.

Universitetene i Agder, Nordland og Stavanger samarbeider om å styrke den praksisnære forskningen knyttet til utdannings- og velferdsprofesjonene.