Dette er en opplagt og vesentlig rettesnor. Det er alltid barnets beste som skal være det grunnleggende hensyn ved utøvelse av omsorg og ved alle handlinger som berører barn og unge som bor i barneverninstitusjoner.

Hva er tvang?

Barneverninstitusjoner har i utgangspunktet ikke adgang til å bruke tvang eller makt overfor de barn og unge som bor hos dem.

I loven om barneverntjenester finner vi retningslinjer som likevel åpner for at institusjonsansatte kan bruke mindre inngripende eller begrenset tvang og makt, dersom det anses nødvendig ut fra omsorgsansvaret. Denne forskriften kalles rettighetsforskriften.

Utover dette er det et krav at institusjonene arbeider systematisk for å forebygge situasjoner som kan føre til bruk av tvang.

Rettighetsforskriften gir etter nærmere vilkår adgang til følgende tvang og inngrep i beboerens personlige integritet: kroppsvisitasjon, ransaking av rom og eiendeler, beslaglegging og tilintetgjøring av rusmidler og farlige gjenstander, kontroll av beboernes korrespondanse, bruk av nødvendig tvang i akutte faresituasjoner, rusmiddeltesting og bruk av tvang ved tilbakeføring ved rømming.

Når det gjelder barn som er plasserte etter hjemler for atferd gis det adgang til en noe mer omfattende tvangsbruk. Blant annet kan det innføres begrensninger i adgangen til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område, og begrensninger i adgangen til å motta besøk.

Bruk av tvang i situasjoner som blir tolket som akutte er det mest alvorlige og mest brukte tvangstiltaket overfor barn og unge i norske barneverninstitusjoner i dag, og oversikter fra Helsetilsynet viser at det totalt sett har vært en økning i antall tvangstiltak de senere årene.

Ulike oppfatninger av tvang i situasjoner

Undertegnede har initiert og bidrar i gjennomføringen av en kvalitativ forskningsstudie om håndtering av tvang, hvor åtte barneverninstitusjoner deltar.

Denne viser at både institusjonsledere og institusjonsansatte forholder seg til lovverket og spesielt rettighetsforskriften, når de utdyper rundt spørsmål om temaet. Leder og ansatte i én og samme institusjon synes stort sett å være enige når de forteller om hva som er å anse som tvang og hva som ikke er det.

Likevel går det frem at det i tvangssituasjoner og i situasjoner som kan lede til tvang vil være rom for tolkninger, og informantene forteller at det sjelden er slik at alle som er involverte i disse forstår dem helt likt. Ansatte i én og samme institusjon kan for eksempel ha noe ulike oppfatninger av hvordan en bør gå fram og håndtere en konfliktsituasjon.

Av studien går det også frem at ledere og ansatte ikke alltid er fortrolige med å gjøre bruk av begrepet tvang, og at de anvender andre ord/uttrykk som de er mer komfortable med og finner mer beskrivende i forhold virkeligheten, slik de oppfatter den. Dette funnet kan blant annet ses i sammenheng med at de i en del tilfeller opplever det som vanskelig å beslutte om situasjoner kvalifiserer til inngripen/bruk av tvang, og/eller om handlinger skal tolkes innenfor rammen av tvang eller ikke.

Bruk av omsorgsforståelsen

Noen av uttrykkene som erstatter tvangsbegrepet forteller også noe om hvordan ansatte og ledere oppfatter tiltak som brukes ovenfor barn og unge i institusjonene, at de blir gjort ut fra en omsorgsforståelse.

Noen eksempler på slike særegne uttrykk, som i en del tilfeller erstatter bruken av begrepet tvang, er: «fysisk grensesetting», «omsorgsholding», «omsorgsutøvelse», «oppdragende holding» og «robust omsorg». I utsagnet «det kan ligge mye omsorg i tvangen», som én av informantene bibringer og som er svært direkte i og med at hun velger å gjøre bruk av tvangsbegrepet, viser med all tydelighet at omsorg er bakt inn i forståelsen.

Flere informanter gir uttrykk for noe av det samme. De ser en sammenheng mellom tvang og omsorg og mener at tvangsbruk ofte er et uttrykk for omsorgsutøvelse. Samtidig synes de fleste informanter også å erkjenne at tvangstiltak innbefatter maktutøvelse fra de voksnes side overfor barna/ungdommene, siden de sistnevnte i utgangspunktet motsetter seg disse.

Barns egen forståelse av omsorg og tvang

De ovennevnte funnene er interessante, ikke minst i sammenheng med en tidligere studie som omhandler beboeres opplevelser knyttet til det å bli utsatt for tvangstiltak, og hvordan de på bakgrunn av dette forstår tvang (Ulset og Tjelflaat 2012).

I studien til Ulset og Tjelflaat blir 11 ungdommer som bor i tre barnevernintitusjoner og som er plasserte etter både omsorgs – og atferdsparagrafer intervjuet individuelt, og ingen nevner på noe tidspunkt ordet omsorg eller andre begreper som kan tolkes som synonymer for dette, når de snakker om tvang og institusjonenes bruk av tvangstiltak overfor dem selv eller andre.

Derimot er «skremmende», «krenkende», «utrygghet», «redsel» og «tap av frihet og kontroll» uttrykk som ungdommene velger å benytte for å beskrive hvordan de opplever det å bli utsatt for tvang og fysisk makt. Ingen av disse betegnelsene kan sies å slutte opp om en forståelse av tvang som omsorg. Noen av dem kan likefrem tolkes som det motsatte.

Det viser seg at utøvelse av tvang - spesielt den fysiske tvangen som blir brukt i situasjoner som voksne tolker som akutte faresituasjoner - innvirker på relasjonen mellom personalet og beboerne. Det er noe som endres og/eller til og med ødelegges.

De nevnte studier viser at tvang i barneverninstitusjoner kan oppleves, forstås og beskrives nokså ulikt. Akkurat i disse tilfellene – der den ene informantgruppen opplever å utøve tvang og den andre opplever å bli utsatt for tvang - må en selvsagt se funnene i sammenheng med deres ulike posisjoner, roller og situasjoner. Det er å anta at de voksne ansatte vil ha behov for å forklare og forsvare hvorfor tvang brukes i barneverninstitusjoner, mens ungdomsbeboerne vil ha behov for å formidle hvordan det oppleves å være i den posisjon hvor en føler seg totalt forsvarsløs og maktesløs.

Ut ifra sine erfaringer sitter ikke ungdommene igjen med en forståelse av at de ytes omsorg ved å bli utsatt for tvangstiltak. Men i følge forskrift og retningslinjer, som setter omsorgsansvaret som premiss for utøvelse av tvang og makt, er det lett for institusjonene å tro at det er slik.