Hva hadde vi følt dersom tanken om et opplyst demokrati kun var en illusjon, og at vi egentlig lever i en løgn? Men det hadde ikke vært mulig, takket være blant annet media, vitenskapen, og oppriktige politikere. Det finnes jo professorer og folk med doktorgrad!

Eller kunne det likevel vært mulig? Kanskje vitenskapen er en fallende stjerne, media for lenge siden blitt døv og blind overfor kunnskap og fornuft, og politikerne forledes av penger og makt? Nyheter skal jo selge!

De som bekymrer seg over manglende nøytral opplysning, kan lett bli enda mer urolig av spesialrapporten ‘Living in Denial’ (18-23. mai 2010), hvor det britiske populærvitenskaplige magasinet New Scientist belyser vitenskaplig fornekting.

Hvis denne rapporten også kan settes i sammenheng med annen informasjon, som for eksempel et leserbrev i Science (‘Climate Change and the Integrity of Science’, 7. mai, 2010) signert av mer enn 250 amerikanske forskere, en leder i det anerkjente vitenskaplige tidsskriftet Nature med tittelen ‘Climate of Fear’ (11. mars 2010), og artikkelserien ‘Climate Wars’ (9. februar 2010) i den britiske avisen The Guardian (historien om de stjålne e-postene fra Climate Research Unit i England), kan man lett tro at man ser konturene av en historie fra virkeligheten med sprengkraft. Og denne historien kan kanskje også berøre norske forhold.

Jeg vet om en uformell norsk organisasjon med en del akademikere som promoterer blant annet ideer fra konservative amerikanske tenketanker som The Heartland Institute. De som hører under denne organisasjonen mener at majoriteten av klimaforskere tar feil. Når en tidligere professor eller mann med doktorgrad går god for disse tankene, må de jo være holdbare. Men mange av klimaforskerne, som de mener tar feil, har jo også doktorgrad eller professorkompetanse.

I spesialrapporten til New Scientist ‘Living in Denial’ (artikkelen ‘Why sensible people reject the truth’) nevnes at fornekting kan være basert på oppriktig og seriøs overbevisning. Men kan en professor komme ut på dypt vann ved uttale seg om et felt han ikke er oppdatert i? I såfall, hva er egentlig en doktorgrad verdt?

Mer åpenhet

Hva bør man gjøre dersom man blir litt usikker på hvem man skal tro på? Et tips er å kreve full åpenhet, både fra forskere og fornektere. En vesentlig forskjell mellom journalistikk og vitenskap ligger i hvordan man behandler kilden. I vitenskapen skal kilden være åpen og tilgjengelig for alle. Det gjelder både for metode og data. En annen ting er at det må være uhyrlig interessant å avdekke alle leddene i hvordan en fjær ofte blir til mange høns.

Legitime ideer må frem, men for å få bukt med fornekting som beskrevet i New Scientist, bør en strategi være mer åpenhet om hvordan informasjonen sprer seg. Man bør alltid spørre seg om hva som egentlig er kilden for informasjonen, og hvor den opprinnelig kommer fra. Det gjelder å stille kritiske spørsmål, og da er bakgrunnskunnskap viktig.

Heldigvis finnes det en del informasjon på nettet, som fra FNs klimapanel, men den krever likevel en god forståelse av klimasystemet som kun kan skaffes gjennom tradisjonell læring.

På konferanser som for eksempel European Meteorological society (EMS) sitt årsmøte, får man gjerne høre om den siste utviklingen. Konferansen er ikke bare for meteorologer og klimaforskere; I år er både Andy Revkin (tidligere journalist fra The New York Times) og Fred Pearce (journalist fra The Guardian) invitert.

Vær-varsom-plakat for forskere

Et annet spørsmål er om det bør det være retningslinjer for hvordan akademikere opptrer i det offentlig rom, noe tilsvarende vær-varsom-plakaten for journalister og redaktører. Det er mange uskrevne forventninger for en forsker, og det bør heller ikke være slik at man kan si en masse tull bare fordi man er professor. Harald Eia fikk kanskje noe av denne problemstillingen frem i sin TV-serie på NRK ‘Hjernevask’.

Et eksempel på forventninger er at forskere som refererer til publiserte arbeide, må kunne gjøre rede for hvorfor de mener at akkurat den analysen er overbevisende.

Folk skal vite at man lett kan bli dogmatisk hvis man vifter med referanser til ulike studier uten at man har satt seg inn i dem og forstått problemstillingen de beskriver. Med en forskertittel forventer man at vedkommende kjenner til styrken og svakhetene i de studiene som det henvises til.