Skal du lykkes som forsker, må familien nedprioriteres. Det kommer fram i en fersk svensk rapport. Den samme trenden ser vi i Norge.

– Jeg kan merke et ganske sterkt trykk mot en normalisering av den «frie» forsker. Det vil si en forsker som er fri fra omsorgs- og familieansvar, sier postdoktor Helene Aarseth ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Europeiske universiteter gjennomgår en forvandling. UiO er intet unntak. En akademisk karriere er ikke familievennlig, fastslår filosofiprofessor Christel Fricke, ved Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling (CSMN) ved UiO.

I Sverige er det også bred enighet blant forskere om at det forventes at man prioriterer jobben, foran alle andre forpliktelser i livet.

Det kommer fram i rapporten Jamställda fakulteter? (2012) ved Göteborgs universitet. Der kartlegges kvinners og menns forutsetninger i akademia. Rapportens intervjustudie avdekker at det er medarbeidernes liv som må tilpasse seg yrkeslivet – ikke omvendt. Den ansattes villighet til å omfavne denne tilpasningen blir bestemmende for om han eller hun vil, og kan, fortsette å forske, heter det.