Den 31. oktober 2000 ble astro- og kosmonautene Bill Shepard, Jurij Gidzenko og Sergej Krikalov skutt ut i rommet fra Bajkonur-kosmodromen i Kasakhstan. Da de to døgn senere gikk, eller snarere svevet, ombord på den internasjonale romstasjonen vi kjenner som ISS, markerte det starten på en nå snart ti år lang kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse i rommet. Siden den gang har det vært full aktivitet på ISS, og dagens besetning er den 25. i rekken.

Men før dette fantes det en annen romstasjon som også ble bebodd kontinuerlig i et knapt tiår (pluss flere år til med enkelte opphold imellom). Fra 5. september 1989 til 28. august 1999 svevde det alltid ett eller flere mennesker rundt kloden på den (sovjet)-russiske romstasjonen Mir; ovenfor nevnte Krikalov hadde mer enn to års erfaring fra Mir da han fikk æren av å bli med på den første ekspedisjonen til ISS. Han er også det mennesket som har oppholdt seg lengst i rommet av alle.

Den 23. oktober vil altså Mirs rekord ryke, og den 31. vil 10-årsjubileet garantert bli markert og omtalt i media. Og hvis vi er i det litt spekulative hjørnet kan vi filosofere litt mer rundt akkurat datoen for oppskytningen: 31. oktober 2000. For hvordan vil det være om hundre år, eller tusen år, dersom vår planlagte ekspansjon utover i solsystemet blir en realitet, dersom det fra nå av alltid vil oppholde seg mennesker i rommet? Vil ikke da denne datoen bli stående som noe enestående, som den siste dagen da alle menneskene befant seg nede på jorda? (Joda, noen var selvfølgelig oppe i lufta, men innenfor atmosfæren da) Vil vi huske denne datoen som et slags negativbilde av Jurij Gagarins første romreise? For på samme måte som tidligere tiders normalsituasjon var at alle mennesker befant seg på jordas overflate, og Gagarin representerte unntakstilstanden, kan vi tenke oss en fremtid hvor det normale er at mennesker befinner seg på ulike planeter og måner i solsystemet, eller svevende i rommet (f.eks. i et Lagrange-punkt), og hvor grensen mot det fortidige jordbundne menneskelivet da kan settes til den 31. oktober 2000.

Slik vil gjerne en teknologi- og fremtidsoptimist tenke. En pessimist vil derimot si at vi må ned på jorda igjen, bokstavelig talt: ISS-programmet vil totalt koste 100 milliarder euro, alt dette for at det skal finnes en håndfull mennesker i bane rundt jorda (et svært snevert syn naturligvis, med tanke på all vitenskap og teknologi som produseres), samtidig som NASAs Constellation-program er avlyst, inkludert bl.a. planlagte månebaser, og Mars er en planet hvor enn så lenge kun roboter har satt sine spor. Vi har nok utfordringer her nede, kan pessimisten si. Og da vil også datoen miste sin filosofiske mening, den er uansett kun en fiks idé, et tankeeksperiment, en deus ex machina i denne sammenhengen.

Uansett, det springende punktet er om ekspansjonen virkelig vil finne sted, og om det vil skje i vår tid eller på et senere tidspunkt. Per dags dato kan det se ut som det siste er mest realistisk, situasjonen i rombransjen er nå mer mangfoldig (enn si kaotisk) enn tidligere. Noen stagnerer, andre starter nye prosjekter: Mens amerikanerne overlater deler av virksomheten til kommersielle aktører, er den gamle sovjetteknologien Sojuz fortsatt svært pålitelig, dog med sine begrensninger. Flere nye aktører kommer på banen: EU, India, Kina og Japan har alle ambisjoner om å delta i nye romkappløp. Det hyggeligste ville selvsagt vært om alle kunne samarbeide, noe ISS har vært et flott eksempel på. Så selv om Mir og ISS har gitt uvurderlig erfaring og kompetanse, gjenstår det å se om de virkelig var forløperne til en ytterligere utforskning av rommet. Vi får ta en ny oppsummering i 2020. Eller kanskje i 2030.