Havoverflaten er rekordvarm nå. (Bilde: Climate Reanalyzer, Univ. of Maine).

2024 knuste februar-rekorden også

Satellittene fortsetter å observere klimasystemet, og 2024 fortsetter å sette varmerekorder. I dag skal vi dessuten se litt nærmere på hvor mye mer vann det har blitt i havet.

Hei igjen. Satellitt-målt global temperatur i nedre troposfære (UAH TLT) knuste den gamle februar-rekorden, som ble satt i 2016. Dette er bemerkelsesverdig siden årets El Niño er betydelig svakere enn den vi hadde i 2016, og det har jo ikke gått så veldig mange år med klimagass-utslipp siden sist. 

Det ble en klar ny februar-rekord for global temperatur i nedre troposfære. (Bilde: Fra Roy Spencers blogg)

Men det er selvsagt ikke bare luften som er varm. Satellittene måler også havoverflatetemperaturen rundt om på kloden, og den kurven rundet månedsskiftet februar/mars på rekordhøyt nivå:

Temperaturen i havoverflaten klatret til rekordhøyt nivå ved månedsskiftet februar/mars. (Bilde: Climate Reanalyzer, University of Maine).

Det vil imidlertid forbause meg dersom temperaturen i havoverflaten stiger enda mer utover året, så nå får vi se. Uansett har 2024 nå tatt en solid ledelse på 2023 i kampen om å være det varmeste året - globalt sett.  

Mer vann i havet

En interessant artikkel som jeg har sett litt på den siste uken, er Ludwigsen et al: «Global and regional ocean mass budget closure since 2003» (Nature Communications, Februar 2024). Mengden av vann i havet kan måles fra satellitt både ved tyngdefeltmålinger og ved havnivåmålinger. Men da må man huske på også å hensynta faktorer som landheving, vannets temperatur og saltholdighet.

De to tyngdefelt-satellittene GRACE hadde trøbbel med batteriene mot slutten av sin levetid i 2016, og etterfølgerne GRACE Follow-On (GFO) ble først operative i 2018. I tillegg har det vært antydet at høydemålersatellitten Jason-3 kan ha hatt noe trøbbel med sitt mikrobølgeradiometer (som skal justere høydemålingene for signalforsinkelsen fra vanndampen i troposfæren). 

Legg så til at mye vann flyttes mellom hav og land gjennom ENSO-syklusen i Stillehavet, samt at iskappen i Antarktis ikke smelter like jevnt som kollegaen på Grønland. Det er mer enn nok å ta tak i for forskerne her, altså, når de skal sjekke om vann-budsjettet på kloden stemmer. Merk for øvrig at Jason-satellittene ikke måler nord for 66 grader nord. 

Forfatterne har altså gransket både tyngdefelt- og havnivåmålingene, samt modellert vannets utvidelse og vannets forflytninger. De tre kurvene ser nå slik ut (merk at masse-endringen er angitt som økning i havnivå for det aktuelle området)

Tre ulike måter for beregning av økningen i havvannets masse. (Bilde: Ludwigsen et al, Nature Communications, 2024).

Vi ser at de tre kurvene (observert tyngdefelt, observert hav-volum korrigert for temperatur-utvidelse, og modell) stemmer ganske bra for masse-økningen i havet. Vi ser også at kurven flater noe ut mot slutten. 

Det er derfor grunn til å tro at havet fikk tilført noe mindre vann fra innsjøer, grunnvann og smelting av is gjennom den triple La Niña som vi nylig opplevde. Trolig er kurven i skrivende stund på vei oppover igjen, siden ENSO-indeksen ble positiv for et snaut år siden. 

Det var alt for denne gang. Vi ses igjen om noen uker her på bloggen. 

Powered by Labrador CMS