– Bruker vi det vanlige Windows-brukernavnet, spør Kathleen Rubins mens hun kikker på en laptopskjerm.

Vi sitter og ser på henne på en storskjerm i kontrollrommet ved Senter for tverrfaglig forskning i rommet (CIRIS) ved NTNU Samfunnsforskning  i Trondheim.

Rubins er langt unna – hun er faktisk i ytterkanten av jordens atmosfære. Hun er astronaut på Den internasjonale romstasjonen (ISS), og i dag hjelper hun til med et planteeksperiment som ledes fra Trondheim. 

Men for å komme til plantene, som er låst inne i et meget avansert skap, må hun få åpnet døren. Den døren åpnes ved hjelp av laptopen, men den kommer hun seg ikke inn på.

Vi som sitter i kontrollrommet hører flere spørsmål over radioen, både fra ISS og fra andre kontrollrom rundt omkring i verden. Er det noen som vet hvilken login som brukes?

Mona Schiefloe ser kjapt gjennom papirer. Hun er forsker ved CIRIS og har oppgaven med å sitte ved kontrollene under denne kritiske delen av eksperimentet. Hun vet heller ikke om noe passord, og rapporterer dette videre.

Spenningen blir skrudd et par hakk opp mens alle i rommet prøver å finne en løsning på denne uventede knipen.

Forskning.no var med i kontrollrommet da de norske forskerne skulle gjennomføre en kritisk del av eksperimentet.

Planter i verdensrommet

Taket i kontrollrommet er dekket av små stjerner som er organisert i kjente stjernebilder. Forskerne som satt opp rommet i 2006 lagde små hull i takplatene, og la lys på baksiden.

Under taket finner vi store skjermer og konsollene som styrer European Modular Cultivation System (EMCS)-modulen. 

Dette er et system som gjør det mulig å dyrke små planter på den internasjonale romstasjonen, blant annet for å se hvordan plantene reagerer på det fremmede miljøet. Det brukes også til å utvikle teknikker for å kunne dyrke planter på lange romferder eller på andre planeter, for eksempel Mars.

EMCS-modulen har to sentrifuger. Dette gjør det mulig å spinne de spirende plantene i forskjellige hastigheter, og dermed simulere forskjellig tyngdekraft, for eksempel på Mars eller på Jorden.

I videoen under kan du se hvordan en rom-sentrifuge fungerer:

forskning.no er på besøk ved CIRIS på grunn av et eksperiment som har gjort nytte av EMCS-modulen. Akkurat denne dagen måtte en av astronautene på romstasjonen bistå under eksperimentet.

Astronautene har massevis av oppgaver på romstasjonen, og tiden deres er svært verdifull. Dagene deres er pakket med eksperimenter og vedlikehold, i tillegg til spising, trening og soving.

– Derfor er det viktig at ting fungerer når astronautene skal hjelpe til, forklarer Carina Helle Berg, som er prosjektleder for kontrollsenteret på CIRIS, kalt N-USOC.

Øyeblikksbilde

Stort sett brukes det vårskrinneblom når det dyrkes planter i EMCS-modulen. Dette er et lite ugress som vokser fort, og det er en modellorganisme. Dette betyr at hele plantens genom har blitt kartlagt, og planten kan brukes til å forstå grunnleggende prosesser inne i alle planter.

EMCS-modulen og kontrollrommet i Trondheim har vært i bruk siden 2006, og den brukes til flere forskjellige forskningsprosjekt. Nå blir den brukt av amerikanske forskere, som skal finne ut mer om en av disse grunnleggende prosessene, men selve styringen av eksperimentet skjer fra Trondheim.

Ideen er å finne forskjeller i genuttrykket til planter som vokser i nesten uten tyngdekraft, og så sammenligne det med planter som vokser under nøyaktig like forhold, bare med simulert tyngdekraft.

Den ene sentrifugen i modulen er stille, mens den andre spinner så fort at den tilsvarer vanlig tyngdekraft her på jorden.

Når forskning.no er hos CIRIS har vårskrinneblommene spiret i seks dager. De er rundt halvannen cm store, og de skal tas ut av den trygge modulen.

Når den spinnende sentrifugen stoppes begynner klokken å gå.

– Da må spirene fryses ned i løpet av 45 minutter, forklarer Helle Berg.

– Forskerne vil ha et øyeblikksbilde av hvordan plantene ser ut mens de har vokst under de eksperimentelle forholdene.

Den andre sentrifugen har stått stille, så astronauten har litt bedre tid på å fryse ned spirene.

Men før spirene kan fryses ned, må plantene tas ut av sentrifugen. Her gikk pulsen opp.

Windows-oppdatering

Jakten på passordet som skulle til for å stoppe sentrifugen fra PCen på romstasjonen førte ingen steder. Det er rett og slett ingen som har det.

– Vi har prosedyrer for situasjoner som oppstår når det ikke fungerer, men det er alltid litt stressende når det faktisk skjer noe, sier Mona Schiefloe om situasjonen.

Og de får fikset dette her. Schiefloe har mulighet til å ta direkte kontroll over EMCS-modulen fra kontrollrommet i Trondheim, og kan dermed åpne dørene inn til sentrifugene fra bakken.

Mens personalet gjør seg klar til å åpne døren, hører vi en stemme fra den amerikanske bakkekontrollen som har funnet årsaken til problemet:

Det viser seg at alle maskinene på ISS har nylig blitt oppgradert til Windows 7, og nullstillingen av passordet er en «utilsiktet konsekvens» av oppgraderingen.

Det tilfredsstillende klikket

 Og etter en drøy halvtime med mange telefonsamtaler og høy puls er de klare til å stoppe sentrifugen og åpne døren.

Vi ser på skjermen at Kathleen Rubins plutselig reagerer, og beveger seg bort til døren. Vi kan ikke høre det hun hører, men vi ser at hun åpner døren.

Flere trekker lettelsessukk når det er tydelig at hun kommer inn, og Rubins vender seg mot kamera og gir to tomler opp og et digert glis.

Etter at døren gikk opp, gikk resten av eksperimentet nesten etter planen, bare med noen små forsinkelser. De små vårskrinneblommene ble pakket innenfor tidsfristen og ble klare til å sendes tilbake til jorden.

De inngår i prosjektet til Imara Perera, som er forsker ved University of North Carolina i USA. Hun har tidligere brukt EMCS-modulen til å studere molekylær biologi i planter, og nå gjør hun en ny runde.

– Lettet

– Jeg er sliten, men veldig fornøyd, sier Mona Scheifloe etter at skiftet hennes er over.

Hun har sittet foran konsollen i ni timer denne fredagen, og har vært gjennom noen intense timer mens passord-trøbbelet og resten av eksperimentet sto på.

– I etterkant er det morsomt. I dag har jeg en god følelse siden det løste seg.

Hun forteller at det nesten alltid er noen småting som går galt i løpet av et eksperiment, men at de ikke har vært med på alvorlige feil som har ødelagt selve eksperimentet.

– Det gikk veldig bra fra vår side, jeg synes Mona klarte seg utmerket, sier prosjektleder Carina Helle Berg.

– Idealet er at vi får gjort en aktivitet helt uten at astronautene trenger noe hjelp, men det er vanlig at vi må håndtere noen uforutsette ting underveis.