I Norge rammes rundt 4000 menn årlig av prostatakreft, som er en av de tre vanligste krefttypene blant menn. Om lag 1000 mennesker dør årlig som følge av kreften.

Men blant de 4000 mennene, finner vi svært mange som ikke hadde trengt å gå den tunge veien fra legekontoret etter å ha fått beskjeden ”du har kreft”.

– Det oppdages alt for mange tilfeller av kreft som ikke ville ført til problemer for pasienten, sier Rolf Skotheim, kreftforsker og gruppeleder ved Oslo universitetssykehus og Senter for kreftbiomedisin.

– Utfordringen vår er å finne ut av hvilke pasienter som egentlig trenger behandling.

Rett i bare ett av fire tilfeller

Skotheim samarbeider med gruppen til Ragnhild A. Lothe, som også tilhører Avdeling for kreftforebygging på Radiumhospitalet. De forsøker å finne nye såkalte biomarkører for prostatakreft, og presenterer i dag arbeidet på en prostatakreftkonferanse i Oslo, i regi av Centre for Molecular Medicine Norway.

En biomarkør er en målbar endring i en celle i kroppen som viser at her kan det være fare på ferde.

– Den biomarkøren som brukes for å finne prostatakreft i dag, kalles PSA, eller prostata-spesifikt antigen. Det er et protein som det blir mer av i blodet når man har kreft i prostata. Men PSA skiller ikke godt mellom aggressiv, farlig kreft, og den typen som ikke ville vokst seg farlig, forklarer han.

Studier som har sett på hvilken gevinst det gir å skanne en befolkning for unormale PSA-verdier, har gitt oppsiktsvekkende resultater. Dersom det ble innført screening i en region, og ikke i naboregionen, viste det seg nemlig at man oppdaget langt flere tilfeller av prostatakreft med screeningen.

Men det var ikke flere som døde av prostatakreft i området uten screening.

– Dermed er det mange som lever og dør med prostatakreft, uten at kreften oppdages. Det vises også fra patologien: når man undersøker folk som har dødd i ulykker eller av andre sykdommer, ser patologene ofte at personen hadde prostatakreft – men pasienten har aldri merket noe, forteller Skotheim.

Tall fra USA viser at bare mellom 25 og 35 prosent av de som har for høye PSA-verdier, faktisk har kreft i prostata.

Kan unngå traume dersom man kan skille typene

Prostatakreft behandles i dag omtrent som andre krefttyper: med operasjon, strålebehandling, cellegift og også i noen tilfeller ved at testiklene fjernes. Fjerning av testiklene er for å hindre produksjonen av testosteron, et hormon som stimulerer veksten til prostatakreftcellene.

Behandlingen er både omfattende og traumatisk for pasienten, og den er dyr for helsevesenet.

Å klare å identifisere hvem som trenger behandlingen, og hvem som kommer til å leve fint med kreften frem til de dør av andre årsaker, vil være en stor seier, sier Skotheim.

– For pasienten er det jo like traumatisk uansett, for vi vet ikke om han egentlig hadde trengt behandlingen eller ikke. Kreften behandles på samme måte som all annen kreft, så det er en reell sykdom, påpeker han.

Leter etter fremmede gener

Skotheim og kollegene benytter seg av moderne genomteknologi, som for eksempel DNA-sekvensering, for å finne bedre varselstegn for prostatakreft.

– Vi forsøker rett og slett å finne gener som kun er tilstede når kreften er ordentlig ondartet. Konkret jobber vi med å finne fusjonsgener, en spesiell type gener som dannes når kromosomer blir brutt, og så settes sammen feil. Finner man slike genmutasjoner i en blod- eller vevsprøve, er det nesten helt sikkert kreft man har med å gjøre, forklarer han.

– Mange forskere har de siste årene arbeidet med hvordan overuttrykking av visse gener i kreftceller påvirker sykdommen. Men når du forsøker å bruke overuttrykking som biomarkør, kan du få ganske mange såkalte falske positive, påpeker Skotheim.

Det vil si at genet er hyperaktivt uten at det nødvendigvis har noe med kreft å gjøre. Det er dette som er problemet med dagens PSA-test.

Slike overuttrykte gener hadde nemlig en funksjon i cella også før kreften oppstod. Da kan det være vanskelig å avgjøre hva som er problematisk overaktivitet, og hva som bare er en naturlig høy aktivitet for et gen i en viss fase av livet.

– Fusjonsgener er derimot gener der DNAet har forandret seg irreversibelt, DNA-tråden er brutt for så å ha blitt satt sammen igjen feil. Finner man slike, så vet man stort sett at det ikke er bra, for genet finnes ikke i friske celler, forteller Skotheim.

Hudkreftviten kan hjelpe prostataforskere

Gensekvensering, der vi får oversikt over hvilke mutasjoner og fusjonsgener som er tilstede i kropper med kreft, kan dessuten hjelpe i behandlingen.

– Vi kjenner til en god del genetiske forandringer, og vi vet at dersom visse typer mutasjoner blir funnet i pasienten, vil han med stor sannsynlighet reagere bra på en spesiell behandling. Med tiden har vi blitt kjent med flere og flere slike genetiske forandringer, på tvers av kreftformer, og vi kan finne behandlingsmetoder som kan fungere for flere kreftformer, forklarer Skotheim.

Nylig oppdaget forskere fra University of Michigan i USA at en mutasjon i hudkreft, der et gen ved navn BRAF muterer på en spesiell måte, også dukker opp som del av et fusjonsgen i noen tilfeller av prostatakreft.

Det vil si at behandling for hudkreft med BRAF-mutasjon muligens også kan fungere for disse prostatakreftpasientene.

Rask vei til behandling

Å kartlegge gener ved hjelp av sekvensering av arvematerialet vårt har vist seg å være en relativt effektiv form for kreftforskning.

– Oppdagelsen av det første fusjonsgenet i prostatakreft ble publisert i 2005, og selv om dette genet ennå ikke brukes i klinisk hverdag, foregår det allikevel forskning rundt om i verden der man forsøker å bruke genet for å oppdage prostatakreft, sier Skotheim.

– Det samme gjelder for BRAF-fusjonsgenet: Om det viser seg at prostatakreft med slik mutasjon reagerer på samme måte som når genet er mutert i hudkreft, kan hudkreftbehandling tas i bruk på disse prostatakreftpasienten.

– Den behandlingen er jo allerede godkjent for bruk på mennesker, så da kan vi få nye behandlingsmetoder i løpet av bare få år, avslutter han.

Kilder:

N. Palanisamy m.fl. (2010) Rearrangements of the RAF kinase pathway in prostate cancer, gastric cancer and melanoman. Nature Medicine, vol 16, nr. 7, side 749-750 (les sammendrag) 

National Cancer Institute: Prostate-Specific Antigen (PSA) Test