Kanskje har du, som undertegnede, tilbøyeligheter i retning av det makabre? Er du en av de som, når noen begynner å diskutere kannibalisme, forråtnelse av lik eller obskure begravelsesskikker av det spektakulære slaget, lytter med udelt interesse?

Da har du antagelig a) installert noen filtre for hvilke av dine interesser det kan være lurt ikke å bringe opp i selskapslivet eller b) få venner.

Uansett er Mary Roach din venn.

Her har den tidligere reiseskribenten gitt seg døden i vold, i en undersøkelse av hvilke oppgaver de mange som donerer sin kropp til vitenskapen blir satt til å utføre. Roach har møtt en rekke av dem - mens det skjer - og rapporterer her fra møtene. Hvert kapittel er viet et bestemt tema, som hvordan man egentlig kan vite at noen er død, hva skjer med menneskekroppen i et flystyrt eller en bilulykke, forråtnelsesforskning og lignende ting man vanskelig kan ha et fullverdig liv uten å vite noe om.

De avdøde har selvsagt ikke visst hva de gikk til - det er svært få som spesifiserer hva slags forskning de gjerne vil utsettes for. Og det er muligens bra. Det er ikke sikkert de 40 personene hvis hoder vi presenteres for i første kapittel ville vært like villig til å stille opp hvis de hadde visst at de skulle bli forskningsobjekter for nose-jobs og ansiktsløftninger.

Men faktum er at de gjør en nødvendig innsats. For det første fordi mye plastisk kirurgi ikke er rent kosmetisk, men handler om å gjenopprette skader mennesker er blitt påført. For det andre fordi det er kjekt at også de plastiske kirurgene som retter opp neser eller hever ansikter på “the rich and famous” vet hva de gjør.

En rekke av temaene Roach tar for seg er slikt som gjør din og min hverdag tryggere. Det er derfor mye lærerikt stoff her, selv om mye nok er slikt mange helst ikke vil vite.

Hvordan kan for eksempel bilindustrien vite hvor mye en menneskekropp tåler? Ved hjelp av kollisjonsdukker, sier du - vel?

Kollisjonsdukker kan brukes til å registrere hvor stor kraft en kropp vil utsettes for i en ulykke, men de gir ikke svar på hvor mye kraft som er for mye. Den eneste måten å finne ut det på, er ved hjelp av faktiske menneskekropper. Det er få levende som melder seg frivillig til denne oppgaven. Derfor må det lik til. For som Roach påpeker: Det er en ting døde mennesker er særlig flinke til. De er svært gode til å takle smerte.

Og for de av dere som lar kveldene forgå med å titte på CSI på TV Norge: Hvordan kan man fastslå hvor lenge det er gått siden et dødsfall? Hvordan vet man egentlig hvordan kropper utvikler seg etter døden? Det er bare en måte å finne det ut på: Man må observere lik i forråtnelse, under kontrollerte forhold. Det gjør man på the University of Tennessee (UT) Anthropological Research Facility i Knoxville. For å si det enkelt legger man lik utendørs og registrerer utviklingen. Det skjer heldigvis innenfor et inngjerdet område.

Roaches skildring av sitt besøk i Knoxville er tildels hylende morsom. Den gjør dessuten leseren svært takknemlig for at lukt ikke kan gjengis på trykk.

Men kostelige som mange av hennes møter med forskere - og likene de forsker på - er, er boken største styrke de historiske bakgrunnene. For hvert tema Roach behandler, gir hun også en grundig innføring i dets historikk. I de tilfellene der jeg har lest litteraturen hun refererer gjør hun en utmerket jobb i å oppsummere den. (For eksempel har hun en god gjengivelse av Jan Bondesons Buried Alive, om frykten for levende begravelse.)

Alt er likevel ikke vel på likhuset. En forslitt klisjé om folk som forholder seg til døden er at de utvikler en makaber sans for humor som forsvarsverk. Roach har ikke bare et forsvarsverk, hun har en hel armé. Hun kan ganske enkelt ikke la være å være vittig. Hele tiden.

Hun har som nevnt en fortid som reiseskribent, og uten å ha lest reiseskildringene hennes føler jeg meg relativt sikker på at den er i Bill Bryson-skolen: Til randen full av morsomheter, gjerne på journalistens bekostning. En slags vandre-gjennom-verden-og-se-hvor-mange-dårlige-ordspill-man-kan-komme-på-journalistikk.

Det skal dog sies til hennes forsvar (som det skal til Brysons) at hun er riktig morsom innimellom. Som for eksempel denne, en kommentar til at oppfatningen om at menneskets sjel har tilhold i hjertet vant frem heller enn forestillingen om at den holder til i leveren:

“We are fortunate that this is so, for we would otherwise have been faced with Céline Dion singing “My Liver Belongs to You” and movie houses playing The Liver is a Lonely Hunter.”

Det blir likevel for mye av en god ting. Det er noe manisk over Roaches behov for hele tiden å avlevere vittigheter. Dessverre drukner det i noen grad bokens sterkeste sider, som hennes varme forsvar for organdonasjon og hennes oppriktige og grunnleggende sett respektfulle interesse for temaene hun behandler. Det er som om hun ikke har tillit til at leserne vil være interessert i temaene for deres egen skyld.

Viktig som denne innsigelsen er, bør den likevel ikke skremme noen bort fra Roaches bok. (For de flestes del skulle jeg tro temaet alene gjør den jobben.) Den er en god innføring i temaene og samtidig underholdende lesning. Så får det heller være at den blir for underholdende til tider.

Hva konkuluderer så Roach med for sin egen del? Vil hun donere seg selv til forskningsformål? Hun trekker samme konklusjon som for eksempel Barry Albin-Dyer og Thomas Lynch gjør i sine utmerkede bøker fra begravelsesbransjen: At hva som skjer med de døde først og fremst bør være en sak for de gjenlevende. Hvis de har et problem med at du donerer din kropp til vitenskapen og ønsker seg en gammeldags begravelse, så bør de få det. Det er de som skal leve videre med det som skjer.

Unntaket, understreker Roach, er organdonasjon. Der får de være så skeptiske de bare vil - og over halvparten av alle amerikanske etterlatte nekter å donere organer fra sine avdøde. Har man en lever eller nyre som noen kan bruke, da bør de få dem.

Og det kan jeg bare si meg så altfor enig i. Skulle du også være det, men gå rundt uten et organdonorkort i lommen, klikk deg til www.organdonasjon.no og gjør noe med saken.

Stiff. The Curious Lives of Human Cadavers
Av Mary Roach
Penguin Viking, 2003
303 sider
ISBN 0-670-91217-4