- Det er ikke beholdningen av kulturelementer som teller, det er utvekslingen av dem. Språket er det sentrale her. Ikke fordi det er et identitetsmerke, men fordi det er et medium for kommunikasjon. Ikke fordi det gir adgang til private kunstgleder, men fordi det muliggjør deltakelse i det offentlige liv. Målet med dannelse er ikke bekreftelse av likhet og fellesskap, men evne til å hanskes med motsetninger og forskjeller, mener Anders Johansen.

Johansens innlegg om kommunikasjon som dannelse satte punktum for mediekonferansen «Dannelse eller forbannelse?» som ble arrangert i Bergen i helgen. Konferansen ble arrangert av Fellesrådet for kunstfag og Landslaget for medieundervisning i skolen, i samarbeid med blant andre universitetetene i Bergen og Oslo.

Bakgrunnen er blant annet debatten som har pågått om norskfaget som dannelsesfag. Stadig flere hevder at et slikt fag også må inkludere mediekulturen. Disse kulturelle uttrykkene er tradisjonelt blitt behandlet på en fordømmende måte i skolen, og formålet med konferansen er derfor blant annet å belyse de mediefaglige perspektivene som kan hjelpe en til å forholde seg til mediekulturen på en analytisk og kritisk måte.

Tiltak for begrensning av allmenndannelsen

Dannelse er mer enn pene manerer. Man sier gjerne at det dreier seg om kultivering av de menneskelige egenskaper, mens familien og skoleverket har stått for innlæringsprosessen. Målet er å utvikle myndige, innsiktsfulle og ansvarlige borgere som skal kunne orientere seg og ta selvstendige valg, slik at de kan delta i den offentlige samtalen. Her har særlig morsmålsundervisning stått sentralt fordi man har ment at kjennskap til, eller kanskje snarere en fortrolighet med, den nasjonale kulturarven er den viktigste dannelsesfaktoren.

- Denne konsentrasjonen om det egne har sikkert vært gunstig for nasjonalfølelsen, men sett ut fra enhver annen synsvinkel har skolens prioritering vært et tiltak for begrensing av allmenndannelsen. Det er også svært problematisk i forhold til vårt multikulturelle samfunn. Den som måtte være så uheldig å ha en annen bakgrunn vil føle seg som en gjest i en familiemiddag der alle morer seg over episoder han ikke har vært med på, personer han aldri har møtt. Det er mulig vi ikke lenger har bruk for latin, men hva er galt med de antikke forfatterne? Fremmedspråkene gir tilgang til større litteraturskatter enn de norske - hvorfor regnes ikke de som dannelsesfag? Hva er det med faglitteraturen som tilsier at den må holdes utenfor og hva med film og fjernsyn? spør Johansen

Utvikle kommunikasjonsferdighetene

Hvis vi tar det kulturelle mangfoldet på alvor, må vi ifølge Johansen oppgi tanken om samfunnsdannelse som tilegnelse av felles kultur. Han mener vi må ta fatt på ny med den aller første kommunikasjonsvitenskap, som i sin tid ble sett på som det sentrale dannelsesfaget: Retorikken.

- Jeg mener ikke at man skal pugge Ciceros tekster. Poenget er at retorikken satte utviklingen av kommunikasjonsferdighetene først. Evnen til å snakke er det som særmerker menneskene og å utvikle denne evnen er den beste måten å utvikle seg som samfunnsvesen. Det som binder samfunnet i hop er kontakt mellom samfunnsmedlemmene på tvers av forskjeller - det at vi kan sette ord på egne tanker og oppfatte hva de andre prøver å si. Vi må lære oss å lytte og lese kritisk og oppmerksomt. Vi må lære oss å innta uvante synsvinkler og anstrenge oss for å gripe det som er ukjent og annerledes. Underveis kan vi innse hvor lite vi vet, hvor mye vi trenger lære, sier Johansen som påpeker at dette innebærer å kunne forholde seg til ulike typer uttrykksformer.

- Fremdeles vil vi ha utbytte av god litteratur selvfølgelig, men nå vil det måtte dreie seg om litteratur av alle slag, god på hver sin måte. Mediefaget bør være vår tids dannelsesfag, men det kan ikke etter mitt syn være det alene. Språkfagene står også her sentralt fordi språk er viktigere enn noen gang. Ikke for å verne om vårt, men for å samtale med andre.