Et flertall av bøndene i India eier mindre enn 10 mål jord. Det er disse småbøndene som skal forsyne 1,2 milliarder mennesker med nok mat.

Mange av dem har mye gjeld og noen greier ikke kombinasjonen av høye utgifter og sviktende avling. Noen av dem begår selvmord.

- Det er ofte de som har mye gjeld som har tatt livet sitt, sier antropologen Anna Marie Nicolaysen.

Kritikere mener at mellommenn som står mellom bonden og forbukerne tar for mye av profitten og at hele Indias landbruk burde vært reformert.

Oppleves håpløst

Tross Indias sterke økonomiske vekst gjennom to tiår opplever mange småbønder situasjonen som håpløs. I en offentlig meningsmåling fra 2004, basert på et representativt utvalg bønder, svarte mange at de ville gitt opp yrket sitt om de hadde hatt noe annet å gå til.

Et betydelig flertall sa at de ikke ville råde barna sine til å bli bønder, og situasjonen er neppe bedre i dag.

Et symptom på krisa som fikk stor oppmerksomhet på 1990-tallet er bønder som begår selvmord etter å ha tatt opp gjeld de ikke greier å betale tilbake.

Mange av dem tok sitt eget liv ved å drikke plantevernmidler.

Fortsatt registreres titusener av dødsfall årlig. Offisielle tall sier at mer enn en kvart million indiske bønder har begått selvmord siden 1992.

Tall fra Indias National Crime Records Bureau viser at 14027 bønder tok livet sitt i 2011, skriver den engelskspråklige avisa The Hindu. Se den markante skribenten P. Sainaths artikkel.

- Mye gjeld

Antropologen Anna Marie Nicolaysen har gjort feltstudier i den nordvestlige delstaten Punjab i forbindelse med sin doktorgrad ved University of Connecticut i USA.

Nicolaysen sier at det ofte er de som har mye gjeld som har tatt livet sitt.

Det er ikke nødvendigvis de aller fattigste som havner i et slikt uføre, men ofte de bøndene som har litt mer jord og valgt eller følt seg presset til å ta opp lån for å satse på et mer kommersielt innrettet landbruk.

De tragiske dødsfallene har vært mye omdiskutert i India og bøndene sier selv at det kan være ulike årsaker til selvmord.

Nicolaysen sier at noen av de hun har snakket med har pekt på personlige problemer i familien, helseproblemer eller problemer med alkohol, narkotika eller medisiner.

I knipe

Samtidig er det åpenbart at mange av selvmordene er knyttet til en håpløs økonomisk situasjon når avlingene svikter og den enkeltes æresfølelse.

- Enkelte kommer i en vanskelig situasjon når de ikke greier å betale tilbake gjelden til private pengeutlånere, sier Nicolaysen til forskning.no.

Hun forteller at mange bønder hevdet at den indiske regjeringens politikk indirekte bar ansvaret for mange av selvmordene. De mente at det må være noe galt med et landbrukssystem der de som produserer maten må sette seg i gjeld bare for å kunne gjøre jobben sin.

Noen bønder klaget også over at aktelsen for bondeyrket hadde gått tapt, særlig blant de yngre generasjonene.

Grønn revolusjon

Den såkalte grønne revolusjonen, moderne jordbruk basert på kunnskap fra landbruksfaglig forskning, var lenge en suksess i India. Nye typer såkorn, nye dyrkingsteknikker og utbygging av vanningssystemer i stor skala ga vekst.

Ifølge tall fra den indiske sentralbanken økte produksjonen av hvete med 5,1 prosent årlig gjennom 1970- og 1980-tallet. Produksjonen av ris økte med 4 prosent årlig i samme periode.

På 1990-tallet og 2000-tallet sakket imidlertid veksten akterut og greide ikke å holde tritt med befolkningsøkningen.

Dette var tiårene da India etter kritikernes mening snudde ryggen til landsbygda, liberaliserte økonomien og ble en stormakt i verdens IT-industri.

Kanskje var det heller ikke potensial til ytterligere vekst i metodene og teknologien assosiert med den grønne revolusjonen.

Etter Kina

Kraftigere satsing på landbruk knyttet til den inneværende femårsplanen har bidratt til at produksjonen igjen har økt de siste åra.

Men på tross av rekordhøye risavlinger i 2011, ligger India fortsatt etter på mange målestokker.

Etter London-OL i sommer sammenlignet inderne sin beskjedne medaljehøst med Kinas. Også på andre områder er det naturlig å sammenligne de to asiatiske gigantene.

En oversikt fra den indiske sentralbanken viser at avkastningen per dyrka areal er høyere i Kina enn i India for sentrale matvarer som hvete og ris.

- Ikke riktig pris


For å greie å møte den forventede befolkningsveksten fram mot 2050 må Indias produksjon av kornslag som ris og hvete øke med 5 millioner tonn i året.

Det krever at bøndene opplever situasjon som sikker nok til å investere. En av utfordringene er at bøndene er uten markedsmakt og må ta den prisen de blir tilbudt. Mellommenn har stort makt.

Kjøperne beskyldes for kartellvirksomhet og å bestemme prisene seg i mellom.

- Våre bønder får ikke den riktige prisen for produktene sine, sier Bipul Chatterjee fra den indiske organisasjonen Consumer Unity & Trust Society (CUTS).

CUTS, som har et bredt samarbeid med norske myndigheter og forskningsinstitusjoner, tar til orde for omfattende reformer i indisk landbruk.

Underernæring

- På en eller annen måte må vi redusere avstanden mellom bønder og markedet, sier Chatterjee til forskning.no.

Organisasjonen ser svikt i distribusjonen av mat, og peker på at mye mat blir ødelagt under lagring og distribusjon.

Det vises ofte til at Indias landbruk har greid å holde landet selvforsynt med mat og produksjonen har holdt tritt med befolkningsøkningen.

Dette er imidlertid bare halve historien. Fortsatt er manges kaloribehov ikke fullt ut dekket. Landbruksproduksjonen har ikke økt i takt med resten av økonomien.

- Produksjonsøkningen er ikke tilstrekkelig. Mer enn femti prosent av Indias befolkning har ikke trygg tilgang på mat, sier Chatterjee.