Da den britiske statsministeren David Cameron i januar 2013 lovte en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap blåste det nytt liv i debatten om Storbritannias fremtid i Europa. Med hans gjenvalg i mai er det første gang et EU-land skal stemme over fortsatt medlemskap. Den historiske folkeavstemningen blir trolig holdt høsten 2016 eller i 2017 og vil gi britene en sjanse til å stemme over hvorvidt de fortsatt skal være med i unionen.

– Skulle det ende med en britisk utmelding, en såkalt Brexit, vil det bli første gang i historien at et medlemsland forlater EU, sier professor Chris Lord ved Arena, Senter for europaforskning. Han ser for seg fire muligheter for Storbritannia etter folkeavstemningen.

I dag har EU en rekke ulike løsninger som sikrer økonomisk integrasjon med nabolandene. Noen land, som Norge og Sveits, har vært skeptiske til fullt medlemskap, mens andre, som Tyrkia, ennå ikke oppfyller EUs krav til medlemskap.

Noen erfaringer fra tett tilknyttede ikke-medlemmer kan være nyttige i den pågående debatten for å få et klarere bilde av hva som står på spill for Storbritannia. 

Fire fremtider

Lord har analysert britenes forhold til Europa siden 50-tallet og bidrar til nyutgivelsen av boken The European Union’s non-members: independence under hegemony? I boken ser han nærmere på ulike former for EU-tilknytninger og hvilke konsekvenser slike tilknytninger har for demokratiet. Blant annet land som er tett integrert i EU, men som ikke er medlemmer. 

Lord foreslår å dele alternativene for britene inn i det han kaller fire fremtider. Disse er «helt inne», «inne, men ikke helt inne», «ute, men ikke helt ute» og «helt ute».

Helt inne eller ikke helt inne?

Det første alternativet vil være at Storbritannia deltar fullt og helt på alle EUs områder, inkludert felles valuta.

Selv om det kan virke fjernt i dag, var dette fram til finans- og eurokrisen av mange, inkludert tidligere statsminister Tony Blair, ansett for å være den mest sannsynlige langsiktige kursen for Storbritannias medlemskap.

En annen mulighet er å gå inn, men ikke helt inn. 

Den innebærer i all hovedsak at Storbritannias nåværende form for medlemskap opprettholdes. Storbritannia er ikke med i eurosonen og er heller ikke med på deler av EUs politi- og kriminalsamarbeid. Skulle folkeavstemningen støtte videre medlemskap, vil dette være den mest sannsynlige fremtiden for Storbritannia.

De siste meningsmålingene viser da også at et flertall av britene ønsker at landet forblir i Unionen. 

Norge-modellen

Skulle landet derimot velge å melde seg ut av EU, ser det ut til å være to alternativer som erstatning for medlemskap. 

Et tredje alternativ for Storbritannia vil være å forlate Unionen, men å forhandle seg fram til en fortsatt nær tilknytning.

Vi kan tenke oss at landet ønsker å beholde en tett tilknytning til EU ved å delta i utvalgte deler av politikken og det indre marked. De rådende modellene for dette i dag er Norge og Sveits.

– Det å gå for en av disse modellene har blitt fremstilt som et bedre liv med enkel tilgang til EUs indre marked uten noen av de antatte belastningene ved medlemskap, sier Lord. Han legger til at det likevel er gode grunner til å stille spørsmål ved hvorvidt det er mulig å beholde bare fordelene. 

Han viser til bokens inngående studier av Norge, Sveits og Island. Men forskeren mener modellen har flere negative konsekvenser.

Begrenser suvereniteten

Norge, Island og Liechtenstein er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Det er en dynamisk avtale som blir kontinuerlig oppdatert for at lover og forordninger skal samsvare innenfor hele EØS-området. Dette sikrer et ensartet indre marked. Men manglende deltakelse i EUs beslutningsstruktur begrenser landenes autonomi og suverenitet.

Dette er et alvorlig demokratisk problem, ifølge bokens redaktører, professorene Erik Oddvar Eriksen og John Erik Fossum.

– Norge adlyder og betaler, men er ikke representert. Det grunnleggende demokratiske prinsippet om ingen lovgivning uten representasjon er brutt, sier Eriksen.

Sveits forhandler på sin side statiske bilaterale avtaler med EU. Landet har over 100 slike avtaler. For Storbritannia ville dette være en veldig kompleks løsning, og dessuten en som trolig ikke vil få støtte i EU, ifølge flere av bokens forskere.

De sveitsiske bidragsyterne i boken mener også at Sveits-modellen svekker suverenitetsprinsippet. 

Helt ute

Den fjerde og siste muligheten for Storbritannia vil være alenegang. 

– For dem som ønsker at landet trekker seg ut av unionen, de såkalte brexiterne, er det både suverenitet, internasjonale maktfaktorer, politisk økonomi og innenrikspolitiske saker som står på spill, forklarer Lord.

Han mener disse forholdene utelukkende kan forenes ved at Storbritannia helt og fullt står utenfor det europeiske integrasjonsprosjektet. Det forklarer han ved å vise til suverenitetskostnadene ved den norske og sveitsiske modellen.

– Tilsvarende ordninger vil være uforenlige med den autonomien mange håper å gjenvinne ved å forlate EU.

– Tilhengerne av en Brexit vil formodentlig ikke være interesserte i en ordning som i hovedsak reguleres av EUs institusjoner eller prinsipper. Da gjenstår det bare ett alternativ, og det er en innskrenket frihandelsavtale. Denne vil måtte tilsvare en hvilken som helst avtale mellom EU og et annet land i det internasjonale systemet.

Han understreker at dette alternativet ser ut til å ignorere at Storbritannia går glipp av å være del av EUs samlete forhandlingsmakt i internasjonal handel. – En Brexit ville sette både det indre markedet og markeder utenfor EU i fare, sier han.

Storbritannia har et stort handelsunderskudd og er avhengig av EUs indre marked for 50 prosent av sin eksport.

Utenrikspolitikken står også på spill, mener Lord.

– Amerikanske makthavere har gjerne forutsatt britisk deltakelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk for at sistnevnte utvikler seg på det som for dem er akseptable betingelser. Dette ser ut til å bli fullstendig ignorert av tilhengerne av en Brexit, advarer Lord. 

EØS som mal for alle

Kort oppsummert, dersom Storbritannia fortsatt ønsker å ta del i verdens største felles marked – som en eks-medlemsstat – må de bli enige med EU om en form for «ute, men ikke helt ute»-løsning. Dagens modeller for en slik løsning er imidlertid problematiske.

Eriksen og Fossum konkluderer også med at realitetene for land som Norge og Sveits er ganske like, til tross for viktige forskjeller i tilknytningsform.

– EUs tett tilknyttede ikke-medlemmer eksisterer under et slags «selvforskyldt hegemoni», sier Fossum.

Ute, men ikke helt ute-alternativet kommer trolig til å bli innskrenket til én enkelt ordning: EØS. Den blir i økende grad brukt som mal fra EUs side.

College of Europe-professor Sieglinde Gstöhl tror den sveitsiske modellen vil avvikles i nær fremtid.

– Skulle Storbritannia bli et EØS-land som Norge og Island, står EØS i fare for å vris fra en kompromissorientert tilnærming mot mer konfrontasjon. En ødeleggende intern strid vil ikke være i de nåværende EØS-landenes interesse, legger Lord til.

– Storbritannias tvetydige forhold til EU er ikke nytt. Selv da landet var ute i perioden 1950–73, ønsket det ikke å være helt ute. Så lenge det har vært inne, har det ikke vært fullt ut med på for eksempel monetær integrasjon, understreker Lord.

Hvilket av disse scenariene britene selv finner mest interessant, får vi først vite etter folkeavstemningen.