Det sørvestlige Peru er blant de tørreste stedene på jorda. En av dalene klemt inn mellom Andesfjellene og Stillehavet heter Icadalen. I denne dalen er noen måneder i året med smeltevann fra fjellene eneste kilde til vann.

Likevel ble det her for 1500 år siden drevet jordbruk og dyrket mais, bomull og en rekke andre nyttevekster.

Med basis i jordbruket vokste det fram en myteomspunnet sivilisasjon som kalles Nazca-kulturen, mer enn tusen år før det mer kjente inkariket. Nazca-kulturen er særlig kjent for store figurer og bilder som er tegnet oppe i fjellene og kun kan sees fra fly eller satellitt. Se et av NASAs bilder av Nazca-linjer her.

Mystisk kultur


Noen har tenkt seg at denne sivilisasjonen, som blomstret fra år null etter vår tidsregning, sto i nærkontakt med romvesener.

Forskere har aldri trodd særlig på denne teorien og mener i dag at de mystiske mønstrene var knyttet til religiøse seremonier oppe på fjellplatåene.

Arkeolog David Beresford-Jones ved McDonald Institute for Archeological Research ved University of Cambridge i Storbritannia mener at vel så spennende spørsmål er knyttet til forhold nede i dalene der folk faktisk levde og bodde.

Hvorfor gikk Nazca-sivilisasjonen langsomt til grunne i perioden etter år 500?

Plante-arkeologi

Beresford-Jones er ekspert innen bruk av arkeologisk materiale fra tidlige tiders planter og landskapsformer og har sammen med et internasjonalt forskerteam gjennomført omfattende undersøkelser i Samaca-bassenget i den nedre delen av Icadalen.

Se Beresford-Jones’ hjemmeside her.

Arkeologene har lenge visst at Nazca-kulturen gikk inn ei krise etter år 500. Det er funnet tegn på økt spedbarnsdødelighet og kortere levealder. Nazca-folket hadde en høyt utviklet kunst innen tekstil og keramikk.

Etter år 500 blir motivene i kunsten annerledes – noen får mer krigerske motiver. Den nedre delen av dalen ble fraflyttet og noen hundre år senere var det ikke jordbruk igjen i området.

De nye funnene som nå legges fram legger vekt på samspillet mellom jordbruk og økosystemet i de ekstreme omgivelsene. Menneskene som levde her balanserte på en tynn line.

- De krysset ei økologisk grense, og i slike omgivelser er disse grensene veldig skarpe. Krysser man grensa kan det være at man ikke gå tilbake, sier Beresford-Jones til forskning.no.

Nøkkelen til å forstå endringene er huarango-treet som Beresford-Jones beskriver som en hjørnestein i det lokale økosystemet. Det massive og krokryggede huarango-treet er i ekstrem grad tilpasset liv i tørre omgivelser.

- Trærne var hjørnesteinene

Huarango-treet vokser langs breddene av flomelevene. Det kan bli 1000 år gammelt og har et svært stort rotsystem. Takket være røtter som kan være opp til 60 meter lange når det ned til grunnvann dypt under jorda. Røttene holder også jorda på plass og fordeler fuktighet.

Treet, som på latin heter Prosopis, er i slekt med bønner, peanøtter og kløver. Som andre arter i erteblomstfamilien kan også denne bidra til fiksering av nitrogen, og kan dermed tilføre viktige næringsstoffer til jorda. Dessuten gir bladene som faller på bakken også næring og hindrer erosjon.

På grunn av alle disse faktorene er det noen steder en slags frodige “øyer” rundt huarango-trærne der de vokser.

Allsidig jordbruk

Beresford-Jones ser for seg at Nazca-sivilisasjonen opprinnelig drev sitt jordbruk på små lapper mellom huarango-trærne, der trærne ga næring og vann til jorda, skygge for den brennende sola og ly for den evige vinden som alltid blåser gjennom dalen.

Kanaler brakte flomvann fra elvene ut over det dyrkbare arealet. Modeller for hvordan landbruket kan ha vært drevet finnes i moderne økologiske driftsformer i dagens Peru.

Nazca-sivilisasjonen dyrket foruten mais og bomull også chili, flere typer frukt, bønner, peanøtter og squash.

Regionen kan gi svært gode avlinger, takket være 350 soldager i året. Moderne landbruk med omfattende vanningssystemer viser dette.

- Om du har nok vann, kan dette være en av de mest produktive områdene i verden, hevder Beresford-Jones.

Huarango-treet har enda en viktig kvalitet – den bærer nemlig frukt – belger som er søtlige og kan males opp til mel til brød eller øl.

I år da andre jordbruksavlinger sviktet, ville huarango-treet være til å stole på.

I dag er det bare rester igjen av det som var store skogområder i bunnen av dalen. I stedet for store trær er det bare lav krattskog tilbake.

Forørkning

Sammen med internasjonale forskerkollegaer legger Beresford-Jones i dag fram sine funn i det vitenskapelige tidsskriftet Latin American Antiquity.

Forskerne knytter nedgangen for Nazca-kulturen til at huarango-trærne ble hugd ned, noe som førte til at fuktigheten i jorda forsvant, at det ble endringer i elveleiene og at matjorda rett og slett blåste bort.

Siden trærne vokser så langsomt, og trenger noen hundre år på å komme tilbake, var det vanskelig å snu den negative utviklingen når skogområdene begynte å krympe og ørken spiste seg innover.

En av medforfatterne, Alex J. Chepstow-Lusty ved the French Institute for Andean Studies (IFEA) i Lima i Peru, sier at fossile pollenprøver viser tydelig at antallet trær gikk gradvis tilbake, mens kulturplanter som mais og bomull vokste i betydning.

- Området er i dag en ørken, og det er ikke noe landbruk i området. Likevel var pollen godt bevart, sier Chepstow-Lusty i en e-post.

Pollen fra århundrene som har gått før oss ligger lagvis, og kan dateres ut fra hvor dypt de ligger. Prøvene indikerer at trærne var på kraftig retur når vi nærmer oss år 500.

Ødeleggende flom

Så kom en dramatisk hendelse – en storflom. Årlig flom fra smelting i Andesfjellene ga normalt næring til elvene, og grunnvannsreservene i dalen fikk påfyll hvert år.

I tillegg kom det såkalte El Niño-fenomenet i Stillehavsregionen. El Niño er vekslinger i værtype som gir ekstremvær med jevne mellomrom. Les mer om El Niño her.

I år med ekstremvær ville det falle så mye regn oppe i fjellene at det førte til storflom nedover dalen. Så lenge huarango-trærne var på plass kunne en storflom være bra, fordi vann spredte seg utover et stort område og ga gode forhold for dyrking.

Når for mange trær var hogd eller brent ned, ble flommene i stedet katastrofale, elvene skar seg dypere ned i grunnen og vannet forsvant like fort som det hadde kommet.

Forskerne finner spor etter en dramatisk flom rundt år 500, og har kjørt avanserte datamodeller av virkningene av flommen. De finner blant annet at når elveleiet ble endret, ble vanningssystemene ubrukelige.

De fossile pollenprøvene viser at planter assosiert med ørken tar over.

Tok matjorda

Tidligere har man med basis i prøver fra isbreer i Andesfjellene antatt at en slik ødeleggende flom kan ha funnet sted, uten å finne bevis. Nå legger forskerne fram klare tegn på en ødeleggende flom.

Selv toner de imidlertid ned betydningen av en slik enkelthendelse.

Det var nemlig den gradvise endringen av økosystemet i perioden før storflommen som er årsaken til at den fikk så store følger, mener de.

Arkeologene minner om at det kan være viktige lærdommer å hente også for vår tid, der en stor del av verdens fattigste lever i tørre områder med avskoging.

I den nedre delen av Icadalen i dag er mye av matjorda borte, og rester av Nazca-kulturens kanalsystemer kan sees som “rygger” i det tørre landskapet. Jordsmonnet kanalene ble gravd ut i, er tatt av vinden.

Ute i det som nå er ørken står forsteinede rester av kraftige stammer av huarango-trær som tause vitnesbyrd om en 1500 år gammel økologisk katastrofe.

Her kan du se en prisbelønt dokumentarfilm om huarango-treet, laget av filmskaperen Delia Ackerman. Filmen tar for seg betydningen treet har i Peru i dag og truslene mot de siste gjenværende områdene med store huarango-trær.

Referanse:

David Beresford-Jones, Susana Arce Torres, Oliver Q. Whaley og Alex J. Chepstow-Lusty: “The Role of Prosopis in Ecological and Landscape Change in the Samaca Basin, Lower Ica Valley, South Coast Peru from the Early Horizon to the Late Intermediate Period,” Latin American Antiquity 2009, under utgivelse.

David Beresford-Jones, Helen Lewis og Steve Boreham: ”Linking cultural and environmental change in Peruvian prehistory: Geomorphological survey of the Samaca Basin, Lower Ica Valley, Peru”, Catena nr. 3, 15. september 2009.