En gammel mor sitter på loftet. Hun tør ikke å gå ned i stua der sønnen oppholder seg. Han er nylig skrevet ut av en rusinstitusjon og opptrer aggressivt og truende.

Både politi og ansatte i hjelpetelefonen Vern for eldre vet at dette er virkeligheten for en god del eldre i Norge i dag. Ingen vet helt hvor mange det gjelder. Det er ikke utført noen egen nasjonal omfangsundersøkelse av vold og overgrep mot eldre her i landet.

• Les også: Har ikke tid til å oppdage deprimerte eldre

Men mindre norske studier og internasjonal forskning anslår at mellom fire og seks prosent av befolkningen over 65 år utsettes for vold og overgrep.

Det blir gjort lite

Politiet er ofte de første som kommer i kontakt med eldre som er utsatt for vold, vanligvis gjennom tips.

Men dette er saker det er svært vanskelig å arbeide med. Derfor blir det mange ganger ikke gjort noe særlig, mener Geir Aas.

• Les også: Svekket tillit til politiet
  

Han er forsker ved Politihøgskolen og har gjort en ny studie som snart utgis i høgskolens rapportserie. Den er en oppfølging etter et oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, der han evaluerte politiets arbeid med vold i nære relasjoner.

Forskningen er basert på gjennomganger av tallregisteret over straffesaker og intervjuer, blant annet med polititjenestemenn- og kvinner.

Mange er kuet til taushet

Politiet er pålagt å etterforske all familievold de kommer over. Om de tror de står overfor en familievoldssak, er instruksen fra Riksadvokaten at de både kan og skal reise sak på eget initiativ.

Bakgrunnen for denne er at mange av ofrene ikke selv tør å anmelde forholdet.

• Les også: Eldre havner bakerst i omsorgskøen

Politiet erfarer også at eldre mennesker vegrer seg for å anmelde egne barn eller barnebarn. Offeret er ofte avhengig av overgriperen, og motsatt.

Samtidig trenger den gamle beskyttelse og hjelp.

Hvordan løser politiet dette?

Setter yrkesetikken på den ytterste prøve

Geir Aas har forsket på vold i nære relasjoner i mange år. Han mener at vold mot eldre er et svært interessant tema for politiforskningen, fordi fenomenet i så ekstrem grad setter yrkesetikken til politiet på prøve.

Han forteller en historie om en etterforsker som fikk besøk av en gammel dame på den lokale politistasjonen.

– Hun kom for å søke råd om sin vanskelige, voksne sønn. I samtalen hadde hun allerede fortalt så mye om forholdene hjemme at politikvinnen sier at og hun som politi er pliktig til å forfølge dette strafferettslig. Da bryter kvinnen sammen. Hun blir livredd og gråter og ber om at det ikke skjer.

I dette tilfellet fant etterforskeren ut at hun skulle tillate seg å være en samtalepartner og rådgiver for den eldre kvinnen. Hun kunne bruke nettverket sitt for å gi kvinnen hjelp.

Brøt tjenesteplikten

Dette var et eksempel på en politietterforsker som tenkte forebyggende, noe politiet også skal gjøre. Men hun brøt samtidig sin tjenesteplikt. Ved å bare lytte og gi råd blir hun også sittende igjen med et alvorlig ansvar.

Hva skjer hvis denne damen blir drept av sin sønn?

– Her er du inne i det aller største dilemmaet du kommer i som politi, mener Aas.

Ofte ser politiet at de kan løse situasjoner mye bedre om de ikke følger et strafferettslig spor. Samtidig er deres rolle å være politi, ikke sosialarbeidere.

70 prosent av sakene blir henlagt

Som politi skal du forsøke å overtale fornærmede til å gi forklaring, anmelde lovbruddet og vitne i retten.

Straffelovens paragraf 219 retter seg ikke bare mot fysisk vold. Den retter seg også mot den psykiske delen av mishandling. Ved bruk av den kan mange forhold gjøres om til et strafferettslig problem.

Men over 70 prosent av alle registrerte straffbare forhold etter denne loven fører til henleggelse.

Er det da et godt politiarbeid å stå steilt på at anmeldelse og straff er det eneste riktige sporet?

– Politiarbeidet i disse sakene må i større grad søke andre løsninger, mener Aas. Noe mange ildsjeler i politiet også gjør i dag. Men da går de altså imot instruksen fra sin egen arbeidsgiver.

En mor kjenner på skam og skyld

Oslo kommune drifter Vern for eldre, som er en nasjonal kontakttelefon. Her kan personer over 62 år som er utsatt for vold i nære relasjoner få støtte, råd og veiledning. I tillegg tilbys direkte oppfølging til de som bor i Oslo kommune.

Hjelpetelefonen tar imot rundt 300 henvendelser fra eldre hvert år. Ofte handler disse om vold og trusler fra barn og barnebarn.

Den klassiske henvendelsen kommer fra en mor eller far med en sønn eller datter som er rusmisbruker, psykisk syk eller har problemer med bolig eller økonomi. Å flytte inn til deres gamle foreldre er for mange det mest aktuelle alternativet, forteller Kristin By Adeler som jobber i kontakttelefonen.

I slike saker samarbeider Vern for eldre med den eldre om å finne gode hjelpetilbud og løsninger der den han eller hun bor. Ofte hjelper de også voldsutøver i å komme i kontakt med rett offentlig instans.

– Den eldre som tar kontakt, tenker sjelden på seg selv som voldsoffer. Selv om hun blir slått, sparket, plaget eller presset for penger, kan hun ofte kjenne på skyld og skam. Hun tenker også ofte at voldsutøveren er et større offer enn hun selv, sier Gyri Scheie, som også jobber i Vern for eldre-telefonen.

Må ikke bli for overbeskyttende

Vern for eldre har ofte kontakt med politiet og deler deres dilemma om at anmeldelse likevel ikke alltid er det beste alternativet.

– Samtidig er det viktig at politiet søker å finne andre løsninger tilpasset den eldres situasjon og behov for sikkerhet og sikkerhetsplan der det er nødvendig. Som regel ønsker ikke den eldre et totalt brudd med voldsutøveren, forteller Adeler.

Når eldre blir utsatt for straffbare forhold har de like mye rett på beskyttelse fra politiet som alle andre, og det er viktig at straffeforfølgelsen håndheves, mener de to ansatte i hjelpetelefonen.

– Politiet har et ansvar her på lik linje med andre saker med problemstillingen vold i nære relasjoner, sier hun.

Tabubelagt

Vold mot eldre er et tabubelagt fenomen.

En norsk studie av Hjelmedal og Juklestad fra 2006 viste at 70 prosent av norske pensjonister mente at naboer ikke bør melde om overgrep mot eldre. Forskerne finner også at denne typen vold nærmest er totalt fraværende både i politiets og helsevesenets registre.

De ansatte i Vern for eldre mener det må være mer informasjon i samfunnet om hva vold er og konsekvensene av å leve med vold.

– Det verste med vold er at den kan bli en integrert del av livet ditt. Mange eldre tenker derfor ikke over hva de er utsatt for. Vi mener det burde vært satt i gang offentlige kampanjer, som opplyser om hva som er akseptabelt og ikke, for å bevisstgjøre eldre og befolkningen i sin helhet, sier Scheie.

Ikke satt på dagsordenen

Kvinnemishandling og overgrep mot barn har fått stor plass i medier og den offentlige debatten de siste årene. Vold mot eldre har i mye mindre grad blitt satt på dagsordenen. I myndighetenes handlingsplaner er de eldre knapt nok nevnt. Heller ikke i politiets egne veiledningsmanualer for sine ansatte, mener Aas.

Politiets nyetablerte virkemiddel i familievoldsarbeidet (SARA) har formalisert det forebyggende og hjelpende politiarbeidet, gjennom motivasjonssamtaler og varierte hjelpetiltak både overfor voldsutsatte og voldsutøvere.

Dette programmet inkluderer foreløpig ikke relasjonen foreldre og voksne barn. Det synes Aas er feil.

– SARA-verktøyet er særlig egnet for å hjelpe eldre og bør kunne videreføres til å gjelde også denne delen av familievolden. Det er kanskje de som trenger det mest, mener han.