St. Nikolaus har vært en av de aller mest populære og ærede helgenene, men detaljene omkring livet hans er svært få. Det samme kan man ikke si om mytene omkring ham.

Festdagen er merket av på den norske primstaven som Nilsemesse.

Barnas helgen

Nikolaus har i kraft av historiene om hans gavmildhet blant annet blitt barnas helgen. I katolske land har Nikolausdagen vært barnas dag i enda større grad en selve julaften, og utover middelalderen utviklet det seg tradisjoner med å gi gaver, særlig til barn, på hans dag.

De første tyske julekalenderne het Nikolauskalendere, fordi de begynte 6. desember, da man feiret minnet om St. Nikolaus.

Kler seg ut

Også i dag feirer man dagen i den katolske kirken ved at en passende herre kler seg ut som biskop Nikolaus, med for eksempel en rød kappe, hvitt skjegg, lang stav og bispelue. Han kommer gjerne til barna med godsaker eller en liten leke.

Den mest kjente historien knyttet til St. Nikolaus handler om tre unge piker som faren ville selge til prostitusjon fordi han manglet penger til medgift. Om natten kastet St. Nikolaus tre sekker gull inn av vinduet og reddet pikene fra et liv i skam.

Mange flere legender forteller om hvordan Nikolaus opptrer som den forkledde eller usette velgjører.

høyre>Reddet sjømenn

En annen historie forteller at båten Nikolaus reiste med på pilgrimsreise til Jerusalem kom inn i en sterk storm. De forskrekkede sjømennene ropte at han skulle be til himmelens gud, som han dyrket. Nikolaus bad en kort bønn, og havet stilnet. Slik skal han ha blitt sjømenns og mange havnebyers skytsengel.

Han ble gjerne framstilt med søkkvåte klær og skjegget dryppende av sjøvann. (Den greske havguden Poseidon er mistenkelig lik.)

Gravlagt i Myra

Sannsynligvis ble Nikolaus fød i Patara i Lilleasia (Tyrkia), og ble biskop i Myra, som var provinsens hovedstad. Han døde i Myra mellom år 345 og 351 en gang - den 6. desember i følge helgenkalenderen, og ble gravlagt i katedralen der. Myra var en havneby hvor sjømenn hørte historier om helgenens relikvieskrin, som de tok med seg videre ut i verden.

Etter hvert ble historiene om ham kjent, og pilegrimer fra hele Europa strømte til gravkammeret. Nikolas-kulten begynte ca 200 år etter hans død, og det var en St. Nikolasbasilika i Konstantinopel på 500-tallet.

Ble kjempepopulær

Fra Konstantinopel ble kulten spredt til hele den slaviske verden, og innført i Roma av pave Nikolaus 1. På 800-tallet ble det bygget en kirke til hans ære i Roma - og derfra spredte legenden seg over hele Vest-Europa. Nå er mer enn 2 400 europeiske kirker vigslet til denne helgenen.

Nikolaus ble etter hvert vernehelgen for Russland, Hellas og Sicilia, og for bestemte yrkesgrupper, blant dem sjømenn, bakere, apotekere og jurister - men særlig for småbarn og skolebarn.

Pilegrimer betydde penger i kassa

For byer som var heldige nok til å huse et slikt viktig religiøst sted, innebar det betraktelige kommersielle goder, fordi pilegrimene trengte både hus og mat. Toget med pilegrimer til Myra måtte imidlertid legge om ruta etter hvert.

Byen falt under sarasenerne på 1000-tallet. De var muhammedanere og ikke særlig imponert over den kristne troen. Handelsmenn i flere italienske byer så dermed muligheten til å flytte pilegrimsattraksjonen hjem til seg.

Motivene var slevfølgelig opportunistiske, men det fantes også en frykt for at pilegrimsreiser til Myra kunne komme til å bli vanskelige og farlige, eller at relikviekisten kunne bli skjendet.

Sjørøvere fra Bari

Handelsmenn fra den syditalienske byen Bari kom først til målet, og relikviene ble rappet rett under nesene på de greske vokterne og deres muhammedanske herrer. Tidlig på året i 1087 seilte nemlig tre skip med sjømenn og handelsmenn inn i havnebyen.

Italienerne klarte å bryte opp gravkammeret, og skyndte seg så tilbake til skipet med beinrestene - med illsinte myrere i hælene, kan vi tenke oss. Tyvene kom seg unna, og seilte tilbake til Italias sydkyst.

Noen historier sier at kirken stilltiende aksepterte at relikviene ble flyttet, og den tomme Nikolaus-sarkofagen kan den dag i dag ses i den gjenoppbygde krypten i Nikolauskirken i Demre (Myra).

Kidnapperne fikk laget en vakker boks til å putte beinrestene i, og da de ankom Bari strømmet menneskene til havna for å ønske helgenens levninger velkommen. De tilbakevendte mennene avla et løfte om å bygge en fantastisk kirke til ære for St. Nikolaus.

Ble enda mer populær

Krypten sto ferdig i 1089, og pave Urban II la levningene av St. Nikolaus under kryptens alter, og innviet relikvieskrinet som skulle bli et av Europas største pilegrimssenter i middelalderen. Selve kirken ble bygd over ti år, men det var ikke før på 1100-tallet at den ruvende og majestetiske Basilica di San Nicola ble fullført.

Etter hvert som mange pliktoppfyllende pilegrimer vandret til Bari for å tilbe St. Nikolaus, ble han naturlig nok kjent som helgenen i Bari. Flyttingen av relikviene åpnet opp en helt ny era for legendene om Nikolaus. Fra Bari spredde historiene seg til så å si hvert eneste land i Vest-Europa.

Legendene møtte selvfølgelig motstand i den protestantiske reformasjonen, men uformelle folkeskikker fortsatte, som for eksempel tradisjonen med å gi gaver til barna på kvelden på Nikolausdagen.

Kom ned fra himmelen

Man trodde at biskopen selv kom ned fra himmelen på Nikolauskvelden, for å besøke barna hjemme, og gi gaver til de som hadde vært snille.

Kledd i fullt bispeantrekk kom han på en grå hest eller et hvitt esel, og i noen variasjoner av legenden kom han sammen med Svarteper, en slags alv som hadde jobben med å straffe barna som ikke hadde vært snille.

Det ble etter hvert vanlig at barna satte en liten lekebåt i vinduet eller utenfor døra natt til 6. desember, og om morgenen var båten fylt med godsaker. Siden ikke alle hadde råd til lekebåter, brukte man også sko, og fra skoen kom etter hvert strømpa?

Odin og Tor

Enkelte mener legenden om Nikolaus som en gavmild mann som kom ned fra himmelen på hest, har elementer fra førkristen tro. For eksempel ville Odin ri over himmelen på den grå hesten Sleipner hver høst. Odin hadde også langt hvitt skjegg. Det var vanlig at barna satte ut et nek (julenek) på jordet til Odins hest. Barna la også høydotter i skoene sine til Nikolaus.

Andre mener at enkelte av legendens trekk kommer fra tordenguden Tor, som også skal ha vært stor med langt hvitt skjegg, og som red over himmelen i en vogn trekt av to bukker - Tanngnjost og Tanngrisne. Tor var menneskenes favorittgud.

Hollandske Sinter Klaas ble Santa Claus

Den moderne julenissen er mildt sagt en stor floke av forskjellige tradisjoner, en legering av et legendevesen som har utviklet seg over årene. Han bærer blant annet i seg førkristne legender, historien om St. Nikolaus, hollandske innvandrere til Amerika, Washington Irving, Clemet Moore, Thomas Nast og Coca-Cola Company.

På tross av reformasjonen holdt tradisjonen rundt St. Nikolaus seg som sagt flere steder - særlig i Holland. Hollandske emigranter tok etter hvert tradisjonen med seg til USA, hvor hans hollandske navn Sinter Klaas ble til Santa Claus.

Da engelskmennene tok over den hollandske kolonien New Amsterdam, og døpte den om til New York, lengtet kanskje de engelske barna etter sin egen gaveoverbringer. Fordi de engelske protestantene ikke feiret helgener, ble Sinter Klaas’ besøk flyttet til julaften.

Dr. Clement Clark Moore

Forfatteren Washington Irving (1789-1853) er mest kjent for The Legend of Sleepy Hollow og Rip Van Winkle, men gir også viktig informasjon om den hollandske Sinter Klaas tidlig på 1800-tallet. Hans versjon var en gammel mann i mørk kappe som kom på en flyvende hest på kvelden før Nikolausdagen med gaver til barna.

En av de som bør stilles mest til ansvar for den amerikanske versjonen Santa Claus er likevel Dr. Clement Clark Moore, en professor som skrev et enkelt, men berømt, barnedikt i 1822 med tittelen A Visit from St. Nicholas. Blant annet økte han julenissens antall reinsdyr til åtte, og gav dem navn. Han beskrev hvordan nissen kom ned pipa og la gaver i strømper ved peisen.

Illustratøren Thomas Nast bidro med bildet av Santa Claus. Før Nast hadde Santa Claus sett ut som alt fra en stram biskop til en gnomlignende figur. Nast skapte også julenissens hjem på Nordpolen, gavefabrikken med alle alvene og listen med de snille og slemme barna.

Julenissen liker cola

Coca-Cola Company bidro også til den moderne Santa Claus. Fra 1931 og 35 år framover kjørte de reklamekampanjer med en Santa i menneskestørrelse som drakk - ja; cola.

Julenissen har altså vært gjennom en lang reise fra gamle guder til biskopen fra Myra på 300-tallet, som viste sin hengivenhet til gud gjennom å være ekstraordinært snill og generøs, og til amerikanernes tykke og blide (og kommersialiserte) Santa Claus.

Den norske nissen

I Norge hadde vi vår egen lille julenisse - en liten tusse med mange navn, og røtter tilbake i førkristen tid. Han var gårdens lille private husgud, og hadde til oppgave å verge gården og de som bodde der.

Han hadde flere navn; Gardvorden, Gardsbonden, Tunvorden, Tunkallen, Hugbonden og Rundkallen var noen av dem.

Sammenblandingen av vår gamle gårdsnisse og Santa Claus skjedde ikke for fullt før på 1900-tallet.

Lenker:

Merkedager i advents- og juletiden
stnicolascenter.org
Christmasarchives
Mange lenker om St Nikolaus