Guttungen som birkebeinerne bar over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen – en dag i januar året 1206 – ble en av våre mest kjente konger. Sønnen hans Magnus Lagabøte og sønnesønnen Håkon Magnusson er også helt sentrale navn i norgeshistorien.

Håkon Håkonsson avsluttet den hundre år lang borgerkrigen i Norge. Han innledet også Norges storhetstid på 1200-tallet.

Men hvem var han egentlig?

Diskusjonene om Håkon

– Det har vært mange diskusjoner om Håkon Håkonsson mellom oss middelalderhistorikere, bekrefter professor Sverre Bagge ved Universitetet i Bergen.

Den kanskje aller mest negative framstillingen av Håkon Håkonsson var det historikeren Halvdan Koht som sto for. Koht som er mest kjent som Norges utenriksminister fra 1935 fram til naziokkupasjonen i 1940, sto selv et stykke til venstre politisk. Han mente at underklassens kamp for rett og makt var en drivkraft bak all samfunnsendring. Koht var ikke marxist, men hans historiesyn var påvirket av marxismen.

– Koht mente at Håkon Håkonsson var en dott, oppsummerer Sverre Bagge.

Middelalderhistorikeren legger raskt til at vi i dag nok har et litt annet syn på guttungen som moren Inga fra Varteig og birkebeinerne fikk fraktet hele den lange veien fra Borg (Sarpsborg) i Østfold til Nidaros (Trondheim) – på flukt fra baglerne som ville drepe kongssønnen og arvingen til den norske kronen.

Høymiddelalderen i Norge

Høymiddelalderen. Det kalles tiden som i Norge grovt kan regnes fra vikingtiden tok slutt – til svartedauden tok livet av halve befolkningen vår. Fra år 1050 til år 1350.

Det var en fantastisk tid både i Norge og Europa.

Utviklingen gikk framover med stormskritt i høymiddelalderen. Selv om ordet «middelalder» fortsatt har en negativ klang i ørene til mange, er dette en tid med langt flere positive sider enn mange fram til nokså nylig var klar over.

De teknologiske endringene gikk raskt. Men enda viktigere var de nye tankene om politikk.

Birkebeinerne er heltene

Men først litt om guttebarnet som bare noen få mennesker visste at var blitt født i Østfold:

Da guttebarnet Håkon Håkonsson midt på vinteren i året 1204 blir tatt med ut på den farlige ferden fra Østfold til Trondheim, har Norge i mange år vært herjet av borgerkrig.

På den ene siden står birkebeinerne. De fikk navnet sitt fordi de skal ha vært så fattige at de surret bjørkenever rundt beina for å holde varmen.

På den andre siden sto fienden deres, baglerne, som regjerte på Østlandet og som i ettertid ble plassert i rollen som kirkens og de rike jordeiernes slemme krigere.

Allerede på 1200-tallet fikk de to gruppene rollen som helter mot skurker. Av birkebeinerne.

For historien om hva som hendte, fortelles jo gjerne av dem som vant.

Kongssønnen i fiendeland

Da birkebeinerkongen Håkon Sverresson dør på mystisk vis litt over 20 år gammel, frykter tilhengerne at han ikke har noen mannlig arving som kan bli ny konge.

Men i Østfold finnes den uekte sønnen han skal ha fått med elskerinnen Inga fra Varteig.

Problemet er at den mulige nye birkebeinerkongen befinner seg midt inne på baglernes område, uten at de vet det. For å redde ham må guttebarnet fraktes til Nidaros (Trondheim). De to birkebeinerne som får den farlige jobben er Torstein Skevla og Skjervald Skrukka, som er birkebeinernes beste skiløpere.

I filmen «Birkebeinerne» får du følge den livsfarlige og dramatiske flukten på ski over fjellet.

En flukt historikere både på 1200-tallet og i dag nesten ikke vet noe om. Og som derfor har egnet seg godt til å bygge myter omkring.

– Håkon var ikke en dott

Men ble gutten birkebeinerne reddet fra baglerne til en ubetydelig dott i rollen som Norges konge? Det mener dagens middelalderforskere at de vet litt mer om:

– På 1200-tallet var den personlige kongemakten blitt så sterk, at det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at Håkon Håkonsson må ha vært en betydelig person, sier professor Sverre Bagge.

Historikeren i Bergen er i dag en av våre fremste eksperter på høymiddelalderen i Norge. Han kan vanskelig tenke seg at en norsk konge som Håkon på 1200-tallet, bare var en fasadefigur for den jordeiende eliten i Norge, slik Koht og andre norske middelalderhistorikere før krigen framstilte ham.

Svært mye skjedde i Håkon Håkonssons regjeringstid i Norge. Håkonshallen i Bergen er i dag et synlig eksempel på dette.

Sverre Bagge mener forklaringen må være at Håkon selv sto bak mye av dette.

Håkon Håkonssons saga

– Håkon Håkonsson er antakelig den norske middelalderkongen vi vet aller mest om, minner Bagge om.

Det skyldes boka «Håkon Håkonssons saga», som sønnen Magnus Lagabøte bestilte fra den islandske forfatteren Sturla Tordsson (en nevø av Snorre Sturlason) bare få år etter farens død.

Biografien om faren var altså et bestillingsverk. Men den ble skrevet rett etter at det hendte.

Det siste taler for at boka er en god kilde. Det første bør gjøre oss mer skeptiske.

Kong Håkons saga kan du lese her på nettstedet Heimskringla.no.

Boka gir etter Sverre Bagges mening et flatterende, men samtidig litt blekt bilde av kongen.

Boka er i motsetning til sagaer om tidligere norske konger, ikke livlig skrevet. Den er seriøs. Sånn forteller den oss om et nytt norsk samfunn på 1200-tallet, der det var blitt viktigere å bli tatt på alvor som konge.

Vikingkongene og deres biografer kunne koste på seg moro. Sånn var det ikke lenger i høymiddelalderen.

Sagaen om Håkon gir oss altså ikke noe nært bilde av ham. Men etter professor Sverre Bagges mening er likevel bildet nært nok til å forstå at Håkon Håkonsson må ha vært en betydelig norsk konge.

Tiden historikerne har kranglet mest om

Historikere er ofte uenige. Det skal historikere være. For hadde vi visst eksakt hva som hendte i fortida, hadde vi ikke behøvd dem.

Men i Norge er det knapt noe historikere har vært mer uenige om enn høymiddelalderen vår, altså årene fra 1050 til 1350.

• Les også: Da Birkebeinerne ble gjort til klassekamp

Sverre Bagge er i dag opptatt av hvor lite vi egentlig vet om høymiddelalderen i Norge, på tross av hvor viktige disse årene er i historien om landet vårt.

– Helt sikre på hva som hendte, kommer vi aldri til å bli. Vi har nemlig ingen objektive kilder til hva som hendte.

En kristen og rettferdig konge

På Universitetet i Oslo sitter middelalderhistoriker Hans Jacob Orning.

Professoren i Oslo mener som Sverre Bagge i Bergen at «Håkon Håkonssons saga» er en bok vi kan feste nokså mye lit til.

– Forfatteren Sturla Tordsson hadde nærmest et arkiv med opplysninger tilgjengelig da han begynte å skrive boka, rett etter Håkons død. Tenk på motsetningen til Snorre, som skrev om norske konger 400 år etter at de var døde. Samtidig skal vi ikke glemme at da Sturla fikk skrivejobben av Magnus Lagabøte, hadde han ikke akkurat frie hender som forfatter.

– På 1200-tallet skulle kongen framstilles som rettferdig og som en god kristen konge.

Denne boka er preget av datidens ideologi. Mye kunne ikke fortelles.

Myten om birkebeinernes ferd

Birkebeinernes flukt over fjellet fra fienden, med kongsbarnet i armene, var mytisk allerede på 1200-tallet i Norge.

Dette er myter som klart har påvirket det du nå kan se i filmen «Birkebeinerne».

Orning tror myten spiller videre på enda eldre litterære myter om flukt fra fienden, som Moses og israelittenes ferd gjennom ørkenen.

– Birkebeinernes ferd med kongsbarnet er det vi kanskje vet aller minst om rundt Håkon Håkonsson, sier Orning.

Men at den virkelig fant sted, det vet vi.

– Det er mye action i filmen «Birkebeinerne». Vi kan nok anta at den virkelige flukten ikke var fult så spektakulær. Men rammen rundt fortellingen vet vi at stemmer.

Kongsbarnet Håkon var jo født langt inne på fiendens territorium i Borg (Sarpsborg) i Østfold og det var mye om å gjøre å bringe ham til birkebeinernes territorium i Nidaros (Trondheim).