– Ja, her har frontene stått steilt. Dette er et felt hvor norske historikere har hatt helt ulike synspunkter.

Hans Jacob Orning er professor ved Universitetet i Oslo og ekspert på høymiddelalderen (1050 - 1350).

Høymiddelalderen i Norge varte fra vikingtiden tok slutt og fram til Svartedauden.

Det var først en tid med over 100 års borgerkrig i Norge. Det var deretter en tid hvor Norgesriket var større – og Norge mektigere – enn landet har vært både før eller siden.

Historieskrivingen var nasjonalistisk

Håkon Håkonsson – guttungen du ser birkebeinerne bære over fjellet – var kongen som innledet det norske historikere på 1800-tallet fortalte om som Norges gullalder.

• Les også: Hvem var babyen som ble fraktet over fjellet?

På 1800-tallet skulle Norge bygges som ny nasjon. Da var idylliseringen av Norges svunne fortid viktig.

Her ble vikingtidens og den norske høymiddelalderens konger brukt for det de var verdt. Flere kjente kunstnere kastet seg også på denne hyllesten av Norges stolte fortid.

Historieskrivingen ble marxistisk

På begynnelsen av 1900-tallet behøvde vi ikke lenger dette. Norge var etablert som selvstendig nasjon.

I stedet tok norsk historieforskning en marxistisk dreining, inspirert av både Karl Marx og andre sosialistiske tenkere.

Marxistisk inspirert historieforskning ser på klassemotsetninger som en viktig drivkraft bak historisk utvikling. Historikerne skrev nå mindre om konger og krigere, og mer om økonomiske og demografiske forhold i fortiden. Historien ble ofte skildret som overklassers bestrebelser på å underkue og utbytte, først bønder i middelalderen og senere arbeidere i industrialiserte land.

Historikerne ville også fortelle om hvordan bønder og arbeidere gjorde opprør.

– Norsk historieforskning i tiden mellom første og annen verdenskrig handlet mye om klassekamp.

– Historieskrivingen var om bønder i konflikt med overklassen, altså kongen, kirken og stormennene, forteller Hans Jacob Orning.

Historikeren Andreas Holmsens (1906 - 1989) bok «Norges historie – Fra de eldste tider til 1660» ble utgitt i 1939 og ga god næring til dette bildet. Senere bidro også den kjente historieprofessoren Kåre Lunden (1930 - 2013) til denne framstillingen av Norges middelalder.

– Andreas Holmsens bok ble i hele 60 år etterpå brukt som innføringsbok i historie her ved Universitetet i Oslo, sukker Orning.

Reaksjonen fra Seip og Helle

Like etter 2. verdenskrig dukket det opp forskere som så striden mellom birkebeinerne og baglerne – og resten av den norske høymiddelalderen – i et helt annet lys.

Jens Arup Seip (1905 - 1992) kritiserte de marxistisk-inspirerte teoriene som betraktet den norske kongemakten i middelalderen, kun som et redskap for overklassens interesser. Han mente tvert imot at kongene langt på vei hadde sammenfallende interesser med bøndene. Særlig var kongen og bøndene begge opptatt av at det var fredelige forhold.

Han kritiserte også forsøkene på å forklare norsk middelalderhistorie med store samfunnsteorier om økonomiske forhold.

Seip forklarte i stedet norsk middelalderhistorie som et maktspill mellom grupper og enkeltpersoner.

Han gikk på leting etter vikarierende motiver hos historiske personer. Disse motivene framsto personene med utad, mens de egentlig hadde individuelle egoistiske motiver. Historieforskerens oppgave er å avkle historiske personer, mente professor Seip. Kanskje ikke så rart at han av noen ble kalt en kyniker.

Professor Knut Helle (1930 - 2015) var enn annen norsk høymiddelalder-forsker i årene etter krigen.

I likhet med Seip tilbakeviste han de marxistisk pregede oppfatningene om at det norske kongedømmet i middelalderen først og fremst var et redskap for den rike jordeierklassen. Helle hevdet tvert imot at Norges konger i høymiddelalderen var relativt selvstendige i forhold til datidens norske adel.

Knut Helle var empirist. Han var i likhet med Seip grunnleggende skeptisk til «store fortellinger» og overdrevne generaliseringer i historiefremstillinger. Empiristen i ham gikk heller grundig til verks for å få fram ny kunnskap. Knut Helle ville detaljundersøke fortiden.

Også da var Norge et land i verden

– Norske historikere har hatt veldig forskjellig syn på Norge i høymiddelalderen, oppsummerer Hans Jacob Orning.

Professoren ved Universitet i Oslo, som i dag er en av våre mest kjente forskere på denne viktige historiske epoken, peker på en professorkollega ved Universitetet i Bergen som den som delvis fikk en slutt på historiker-striden om høymiddelalderen:

– Sverre Bagges artikkel «Borgerkrig og statsutvikling» i Historisk tidsskrift i 1986 la lokk på debatten. Han slo fast at begge sider i striden hadde litt rett.

Men Hans Jacob Orning har ikke vært like villig som Bagge til å avslutte historikernes uenighet om hva som skjedde under Norges middelalderkonger. De siste årene er det han selv som har dratt i gang debatten igjen.

Ornings viktigste synspunkt er at vi i alt for stor grad har sett på det som hendte i Norge i høymiddelalderen for 800 år siden – med birkebeinere, baglere, konger, prester, overklasse og bønder – uten å trekke inn ytre faktorer.

– Borgerkrigstiden i Norge var langt fra noe isolert norsk fenomen, slik flere historikere dessverre har sett på den.

Orning tar til orde for at vi nå må se på denne delen av norgeshistorien i et mye mer internasjonalt lys. Vi må se det i sammenheng med hva som hendte utenfor Norges grenser, ikke minst i Danmark.

Kirkens viktige rolle

Orning er også svært opptatt av kirken og dens rolle nettopp i tiden hvor både stavkirkene våre og Nidarosdomen ble reist. Han er opptatt av kirkens ideologi og hvordan denne – paradoksalt nok – i stor grad kan ha bidratt til krig i samfunnet.

– Husk at på 1100-tallet og 1200-tallet får kirken omfattende makt i Norge.

– Kirkens ideologi handlet om himmel og helvete, om gudestaten mot den sekulære staten, om det jordiske mot det himmelske. Dette var en todeling av verden hvor det gode sto mot det onde.

Kirkens påståtte kamp mot det onde kan sånn ha blitt en viktig konfliktskaper i middelalder-Norge.

Sverre Bagge: Vi vet skremmende lite

Professor Sverre Bagge i Bergen, han Orning peker på som den som la lokk på debatten om Norges høymiddelalder, er opptatt av hvor lite vi egentlig vet om høymiddelalderen i Norge:

– Mange har skrevet om den. Men de gode kildene til hva som hendte, er få. Det er nesten skremmende hvor lite vi vet om dette, mener Bagge.

– Hva skjedde for eksempel da birkebeinerne rømte fra baglerne med kong Håkon i armene? Det vet vi nesten ingenting om. Mye av det vi tror vi vet og som du antakelig kan se skildret i filmen «Birkebeinerne», er bare gjetning.

Sverre Bagge mener at vi i dag likevel har en bedre forståelse av høymiddelalderen enn det middelalder-historikerne Holmsen, Lunden, Seip og Helle hadde da de diskuterte som verst.

Birkebeinerne og baglerne

Striden mellom birkebeinerne og baglerne har Sverre Bagge selv forsøkt å finne ut mer om:

– Jeg ser på den mer som en personstrid, og mindre som en ideologisk strid slik de marxistisk påvirkede norske historikerne gjorde. De hevdet jo at det var den jordeiende klassen i Norge som, gjennom baglerne, forsøkte å bevare sin makt.

– Både jeg og andre middelalderhistorikere ser nok i dag på striden mellom birkebeinerne og baglerne som en strid innen eliten i samfunnet, mer enn som en kamp mellom de fattige og de rike i middelalder-Norge. 

Bagge mener at vi har for lett for å sette på oss vår tids briller når vi ser på middelaldersamfunnet.

Sånn får vi øye på en motsetning mellom samfunnsgrupper den gang, som ligner på vår tids konflikter.

– Men motsetningen gikk ikke mellom samfunnsgrupper på den tiden. Husk at i dette samfunnet måtte de fattige hele tiden søke beskyttelse hos de rike.

– De kunne ikke noe annet. De var ikke i stand til selv å gjøre opprør.