– Det norske folk er fortsatt i sjokk. Terrorangrepene var så omfattende og grusomme at det tar tid å ta dem inn over seg, sier professor Odd Einar Olsen

Han er spent på hvordan nordmenn vil gi innhold til løftene om mer åpenhet og demokrati som et svar på terrorangrepene i sommer.

– Samtidig med at folket har samlet seg i sorgen, har det oppstått en lammende enighet om at visse ting ikke kan diskuteres. Det er en skummel utvikling, som kan slå bein under nødvendig kritikk, sier Olsen.

Som eksempel trekker han fram debatten om et sikkerhetstiltak som ble vedtatt tidligere i år.

– Hadde debatten om datalagringsdirektivet kommet nå, ville den vært helt annerledes. Motstanderne ville vært mye mer forsiktige og lavmælte.

UiS-professoren ser dette som en stor utfordring framover og frykter at utviklingen vil gå i retning av mer overdreven overvåking og flere nye sikkerhetstiltak.

– Mediebildet preges av at «noe må skje», og at flere sikkerhetstiltak er svaret. Det er skremmende å lese utspill som roper etter flere skarpskyttere og spesialstyrker med «licence to kill», sier Olsen.

– Faren med den lammende enigheten er at ingen tør stille spørsmål ved det som skjer. Samfunnet transformeres. Sakte, men sikkert skjer det en forskyvning mot et sikkerhetsregime preget av etterretning og overvåking, sier Olsen.

Gode nok tiltak

Olsen får støtte fra professor Ole Andreas Engen og postdoktor Bjørn Ivar Kruke, som mener terrortrusselen mot Norge ikke er større nå enn den var før 22. juli.

– Selv om det kan virke ufølsomt og arrogant, så er det faktisk lite som har endret seg etter angrepene i Oslo og på Utøya. Derfor bør det også skje så lite som mulig hva gjelder nye tiltak, sier Engen.

Han mener Norge har det som trengs for å sikre seg mot trusler og farer, i den grad det er mulig å kunne sikre seg mot «det utenkelige».

Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ble det innført en mengde antiterrortiltak i Norge, blant annet sikring av flyplasser, havner og ambassader. Vi fikk også ny terrorlovgivning, og politiet og Forsvaret fikk økte fullmakter.

– Angrepene mot regjeringsbygget og mot ungdommene på Utøya satte beredskapen i Norge på prøve. I etterkant kan man selvsagt diskutere om beredskapen var god nok.

– Vi må lære av hendelsene. Nye tiltak må baseres på en grundig analyse av håndteringen og ikke på ad hoc-tiltak som raskt kan skape en falsk trygghet, sier Kruke.

– I dag har vi krystallklare kommandolinjer og systemer som er på plass. Innenfor disse rammene er det selvsagt en del som kan bli bedre. Utfordringen blir å få disse systemene til å fungere godt sammen, sier han.

Forskerne regner med at både politiet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Justisdepartementet vil få mye å svare for framover. Sikringen av regjeringskvartalet, ressursbruken til PST, politiets utrykning til Utøya og sikringen av Utvika Camping er tema de tror vil gå igjen.

– Alt går imidlertid aldri på skinner i en krisesituasjon. Det ligger i krisens natur. Så kan man diskutere om det dreier seg om en alvorlig svikt eller en forventa svikt, sier Odd Einar Olsen.

Han mener at prisen på full beredskap landet rundt og døgnet rundt vil være svimlende høy.

Åpenhet og debatt

– Det er naturlig at folk nå har et behov for å kunne føle seg trygge, men faktisk er sjansen for terror i Norge veldig liten. Statistisk sett er det kreft, hjerte- og karsykdommer og biltrafikk vi burde frykte, sier Olsen.

– Så hva bør Norge gjøre nå?

– Vi trenger en debatt om hva samfunnssikkerhet er og bør være. Dette handler om hva slags samfunn vi vil ha, sier Ole Andreas Engen.

Han mener vi først etter 22. juli-kommisjonens rapport og forslag til tiltak vil kunne si om terrorhandlingene vil endre Norge i gunstig eller ugunstig retning.

Han mener sårbarhetsutvalgets rapport fra 2000 kan være et viktig grunnlagsdokument for en slik debatt. Rapporten er det eneste offentlige dokumentet som systematisk analyserer sårbarheten i det norske samfunnet.

Et forslag i rapporten er å samle ressurser i et eget sikkerhetsdepartement, men Odd Einar Olsen tror ikke det er den beste løsningen.

– Et sikkerhetsdepartement vil også gi en maktkonsentrasjon, som i neste omgang kan svekke sikkerheten. Det ligger en fare i at alle tenker likt. Vi trenger flere organisasjoner med ulike perspektiver på hva som er farlig, og hva som bør gjøres, sier Olsen.

– I tillegg til en generell debatt, trenger vi en ytterliggere vurdering av tiltakene 22. juli-kommisjonen vil komme med. For at vi skal lære av hendelsene, trengs det noe mer enn det denne kommisjonen kan klare, mener Engen, som får støtte fra Kruke og Olsen.

De mener sammensetningen av kommisjonen indikerer at det kan bli vanskelig og er derfor spent på om kommisjonen vil ta opp store og følsomme spørsmål, som hva som kunne vært bedre med politiets koordinering og bistanden fra militære styrker.

– Læringen må skje i total åpenhet. Etter en så alvorlig krise vil mange være redde for å bli stemplet som syndebukker, sier Engen.

– For å avslutte krisen må store spørsmål drøftes i det offentlige rom. Og det må være plass til kritikk. Jo mer som skjer bak lukkede dører, jo lenger vil krisen leve i befolkningen, sier Kruke.