Det er vanlig at større byer har konflikter mellom bydelene de er delt inn i, på grunn av sosiale og økonomiske forskjeller og manglende muligheter for enkelte grupper.

Sånn er det i liten grad i Oslo, tyder en ny doktorgrad på. 

- I Oslo, hvor skillet mellom øst og vest er tydelig, eksisterer ingen tilsvarende konflikt. Jeg tror det er fordi viktige spørsmål knyttet til arbeid, inntekt og bolig i øst i stor grad er løst og fungerer bra for tilstrekkelig mange, sier Bengt Andersen.

Han er sosialantropolog og disputerte nylig med en avhandling om prosesser og mekanismer bak delingen av Oslo. Andersen er knyttet til Storbyprogrammet ved Høgskolen I Oslo og Akershus.

En segregert by, der folk trives blant sine like

Avhandlingen bygger på et feltarbeid over to år, hovedsakelig i Oslo øst, der Andersen har sett på folks livsbetingelser, hverdagspraksis, omgangskrets, ferdsel og valg av bosted. Det er også gjort undersøkelser i vest.

Andersens hovedfunn i avhandlingen er at folk søker likhet, med og blant sine egne, og at de opplever trivsel, hver på sin kant.

Folk i øst bor, jobber, handler og har sine aktiviteter og sosiale kontakt i stor grad innenfor egne bydeler. 

- Flyttestrømmene går også mye mer internt i disse bydelene enn de går på tvers over mot vest. Det også mange som flytter ut av bydelene, men da ofte i “riktig” retning. For eksempel flytter mange fra øst i Oslo til de østlige kommunene i Akershus og omvendt for de i vest,  sier Andersen. 

Lite konfliktstoff

Det finnes konfliktstoff i medier med fokus på sosiale forskjeller mellom Oslo-bydelene.

- Men dette er ikke på langt nær det konfliktstoffet man har i byer som for eksempel Malmø, sier han. 

Han mener tilnærmet full sysselsetting, med fravær av ungdomsledighet, og et boligmarked der langt flere er selveiere, i motsetning til et utbredt leiemarked, bidrar til å gjøre Oslo til en relativt konfliktløs og langt mer stabilisert by – på tross av skillet.

Politiets forebyggende linje, sosialtjenestens nærvær og et aktivt organisasjonsliv rettet mot ungdom bidrar også vesentlig, tror Andersen.

Lykkes bedre med integrering

Med fraværet av innvandrer-relaterte konflikter man har sett i flere europeiske byer, reiser Andersen også spørsmålet om Oslo faktisk har lyktes bra med sin integrering av innvandrere.

- Hvis integrering betyr å ta del i utdanning, arbeid og frivillige aktiviteter, på lik linje med andre, taler mye for at man har lyktes ganske bra. Diskusjonen omkring dette baserer seg ofte på følelser, hvor man alltids kan si at integreringen er dårlig, ut fra kulturelle og sosiale markører.

- Spørsmålet er hva som er målet. Hvis målet er absolutt likhet, på alle felt, kan det vanskelig bli annet enn dårlig, sier Andersen.

Han mener innvandrerbefolkningen i Oslo imidlertid har bidratt til å gjøre delingen av byen mer synlig.

Historiske årsaker

Delingen av Oslo i øst og vest har sin bakgrunn i den nye byen Christiania som ble bygd opp etter bybrannen tidlig på 1600-tallet, og en rekke politiske beslutninger i etterkant av dette, helt fram til i dag.

Etter brannen tok privelegerte borgere nemlig over eiendommer i vest.

- Borgerne i Christiania fikk handelsrettigheter og anledning til å bygge opp kapital. Av kongen fikk de lov å annektere landområder vestover og bygge ut disse som eiendommer og hjem for de priviligerte.

De som bodde utenfor, i øst, der det opprinnelige Oslo lå inntil brannen, fikk ikke samme rettighetene og ble en fattigere forstadsbefolkning.

- I nyere tid har denne delingen blitt aktivt forsterket, ved at det aller meste av sosial boligbygging har skjedd i øst.

- Med sine relativt billige boliger, først for arbeiderklasse-familier, siden i stor grad miljøer det var mulig for innvandrere å etablere seg i, sier Andersen.

Gjensidige motsetninger

Flere studier viser at moderne vestlige byer er fragmenterte samfunn, det vil si at ulike befolkningsgrupper eller klasser er konsentrert i ulike deler av det urbane landskapet.

Bengt Andersen argumenterer for at de to delene av Oslo ikke bare er atskilte, men at de også henger sammen og ikke gir mening uten at den andre delen er der.

- Vestkanten er ikke spesiell uten østkanten og vise versa. De har samme utgangspunkt, og er resultat av prosesser og politikk som har virket i samme retning over lang, lang tid. De er gjensidige motsetninger, som arter seg som to verdener.

- Folk i vest kjenner knapt til hvordan folk i øst lever og har det, og lever utmerket med det. Sett fra øst er det helt gjensidig, om levevilkårene der likevel ligger godt under. Det blir ikke mye potensiale for endring når det er slik, sier Bengt Andersen.

Referanse:

«Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo». Avhandling for Phd-graden, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo, 2014.