Mange mennesker som har en alvorlig psykisk
lidelse, ønsker å delta i arbeidslivet. Likevel er det bare mellom 10 og 20 prosent av dem som har lønnet arbeid.
Individuell jobbstøtte (IPS) er en metode for å hjelpe personer i denne gruppen ut i jobb. I korte trekk handler den om at deltakerne skal gå rett ut i jobb og få opplæring i arbeidsoppgavene og oppfølging på selve arbeidsplassen.
Metoden er utbredt både i Norge og i resten av verden.
– Studier viser at flere kommer i jobb gjennom IPS sammenlignet med andre tilbud til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, sier Ellen Ånestad Moen.
Hun har forsket på samarbeidet mellom deltakere, helsepersonell og veiledere i NAV som samarbeider om individuell jobbstøtte.
Behov for forbedringer
En annen måte å gi arbeidstrening på har
vært å gi opplæring i skjermede bedrifter. Dette har ifølge Moen vist seg å
ikke fungere like godt. Opplæringen har ofte da ikke særlig overføringsverdi
til andre jobber.
–
Det kan for oss alle ta opptil ett år å komme inn i rutinene på en ny jobb. En
alvorlig psykisk lidelse kan gjøre det ekstra krevende både å sette
seg inn i arbeidsoppgavene og det sosiale samspillet med kollegaene. Det er
derfor viktig at innsatsen legges ned der kompetansen skal brukes, sier Moen.
Men selv om individuell jobbstøtte er det som
fungerer best for rehabilitering av alvorlig syke mennesker, er det fortsatt
mange som ikke får dette
tilbudet. Det er mange som ikke kommer i jobb eller som slutter i jobben igjen etter
kort tid.
– Det er behov for forbedringer, sier Moen.
Hun har systematisk gått gjennom forskning på området, observert 16
samarbeidsmøter mellom jobbsøkere, behandlere, jobbspesialister ansatt i helsetjenesten og veiledere
fra NAV.
I tillegg har hun intervjuet flere av deltakerne. Til sammen deltok 291 jobbsøkere, 107 jobbspesialister,
21 behandlere og 19 veiledere i forskningen.
– Det som var litt rart, var at jeg
startet med en opplevelse av at alle var positive til IPS. Behandlerne var positive til at pasientene fikk
denne muligheten, og NAV-veilederne opplevde at det var et godt tilbud. Men likevel
var begge gruppene veldig stille og passive i møtene, sier Moen.
– Jeg fant at økonomisk trygghet er viktig som et utgangspunkt for å kunne konsentrere seg om å mestre et arbeid, sier Ellen Ånestad Moen, som har tatt doktorgrad på individuell jobbstøtte.(Foto: UiA)
Undervurderer egen betydning
Men hvorfor blir det slik? Det har mye å
gjøre med at deltakerne hadde
ulike forventninger til møtene. I praksis var de dermed i forskjellige møter,
ifølge forskningen til Moen.
For jobbsøkerne var økonomien det
viktigste, men samtidig det mest usikre. Flere var bekymret for hva som ville
skje med støtten fra NAV om de ikke mestret jobben de fikk gjennom IPS.
– Jobbsøkerne sier veldig tydelig at de oppsøker NAV for å få en trygg
økonomisk situasjon. Og utrygg økonomi kan få dem til å gi opp forsøke på å komme
i arbeid. Det vil resultere i at de får en uføretrygd, sier Moen.
Denne gruppen ønsket seg altså økonomiske
avklaringer fra NAV. De håpet at behandleren de hadde med i møtet, kunne hjelpe
dem.
Annonse
Men NAV-veilederene var ikke nok oppmerksomme på
betydningen av økonomisk trygghet. De oppfattet seg i tillegg som litt
utenforstående i IPS. Samtidig la behandlerne vekt på at dette var pasientenes
møte. De ville ikke si for mye på grunn av taushetsplikten.
– Både behandler og NAV-veileder
undervurderer sin betydning i møtet. Det er lite kunnskap om behandlernes
hverdag hos NAV og lite kunnskap om NAV-veiledernes hverdag hos behandlere,
sier Moen.
Lite oppmuntring til samarbeid
Forskeren mener motsetningene mellom virkelighetsforståelsen i helsevesenet og NAV er undervurdert.
– Pasientene trenger at dette samarbeidet
skal fungere. Det er politisk vilje for at det skal skje, men ingen insentiver
for å gjøre det i praksis, sier hun.
Som et eksempel peker hun på hvordan alle er
enige om at arbeid har en viktig funksjon for den psykiske helsen. Likevel
måler helsetjenesten bare antall konsultasjoner i IPS. De ser ikke på hvor mange som
kommer i jobb.
–
Det trengs et reelt samarbeid. Pasienten har rettigheter både hos
helsetjenesten og hos NAV. Det er rettigheter som de trenger begge parter for å få
oppfylt. Om vi skal få til dette må det være mye større forståelse for at dette
er et felles ansvar, sier Moen.
